Dette innlegget ble først publisert i subjekt 26. august 2022.

Skrevet av Emilie Brandshaug.

Ingress: Hvis feminismen dominerer, vil ikke Mannsutvalget overleve som et prosjekt på gutter og menns premisser.

Kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen sa tidligere i sommer at det bare skulle sitte menn i utvalget som skal sette fokus på gutter og menns utfordringer i samfunnet.

Etter at kritikere sa at et utvalg kun bestående av menn ikke ville blitt tatt seriøst, måtte hun gå tilbake på det.

Utvalget som ble presentert i dag, består av syv kvinner og ti menn. Blant andre Arne Børke, lederen i Mannsforum, direktør i Folkehelseinstituttet, Camilla Stoltenberg, tidligere landslagskaptein i fotball, Brede Hangeland og kvinnelig industriarbeider Idunn Tobiassen Mauseth. Lederen er faglig sekretær i Fellesforbundet, Claus Moxnes Jervell.

På listen finner finner vi også selverklærte feminister og kjønnsforskere. Kjønnsforskning er et fagfelt der menns perspektiver dessverre er kraftig underrepresentert. Unge er mest utsatt på flere punkter, men helt fraværende i panelet.

Hvis dette skal være et utvalg på menns premisser, er 7 kvinner av 17 deltagere mange. Utvalget, som bærer tungt elite- og kjendispreg, skal blant annet diskutere høye selvmordstall og incel-bevegelsen. Vi er flere som lurer på hvordan det skal gå.

Kvinners kommunikasjon setter premissene

I Norge 2022 kan jenter og gutter leke med hva de vil. De kan leke med hvem de vil, gå i hvilke klær de vil og være hvem og hva de vil. I dag kan gutter være jenter, og jenter kan være gutter. Det lærer vi allerede i barnehagen.

Vi tviholder på retten til å elske hvem man vil og være den man vil. Man skal være seg selv på sine premisser. Man skal eie sin kropp og sitt liv. Bra. For det meste. Ulempen er dette: det gjelder bare ikke vanlige gutter og menn.

Kvinners kommunikasjonsform er førende i psykiatri, skole og hjelpeapparatet forøvrig. Konsekvensen av feminismen og det ensidige fokuset på å løfte jentene opp og frem, har konsekvenser. Maskulinitet er blitt knyttet til noe negativt.

Skuespiller Stig Henrik Hoff som ble intervjuet av Morgenbladet tidligere i vår sier det sånn: Den energien vi gutta har, blir dempa hele tiden.

Når Mannsutvalget nå går til verks, er utfordringene mange. Her er noen.

• Selvmord. 70 prosent av alle som dør av selvmord, er menn.
• Barnefordeling. Menn utgjør det store flertallet av dem som kjemper for retten til å bli betraktet som likeverdig omsorgsperson for sine barn. Tall fra 2015 viser at 46.000 barn har ikke hverdagsomsorg fra far i løpet av en vanlig måned.
• Utenforskap Et økende antall gutter og menn havner utenfor skole og arbeid. Graden av unge uføre er økende, og gutter er flest.

Likestillingsparagrafen setter rammene for hva vi kan gjøre. Den tar særskilt sikte på å bedre kvinners og minoriteters stilling. Det er i seg selv et paradoks.

Trettebergstuen fikk pepper da hun tidligere denne måneden kom med uttalelsen: «Alle menn burde selvfølgelig være feminister»

Ministerens oppfordring var like klar som den er uklar: Vi er feminister i Norge. Hvorfor vites ikke. Det var visst så selvsagt at det ikke trengte en forklaring.

Kultur- og likestillingsministeren forvalter en tung post. Hun gjør det på vegne av hele folket. Hva signaliserer uttalelsen om de som faller utenfor feministbevegelsen?

Feminist, ellers hva?

Feminisme er en ideologi. Det er et spesifikt sett med verktøy som jobber for å forstå noen maktstrukturer knyttet til kjønn, for deretter å jobbe for å likestille kvinner med menn, der kvinner opplever undertrykkelse. Det er historisk sett det bevegelsen har gått ut på.

Selv om mange sier feminisme bare betyr å være for likestilling, er spørsmålet gjenstand for evig debatt. Det finnes deler av feministisk teori som problematiserer det å være mann i sin helhet. Var Valerie Solanas som i sitt testament argumenterer for å utrydde menn, og i 1968 forsøkte å drepe Andy Warhol, bare en likestillingsforkjemper?

Like lite som man kan si at en ideologi utelukkende defineres av ekstremistene i den, kan man se på ekstremistene som løsrevet fra bevegelsen de sverger til. Feminismen kan bety alt fra likestilling til kjønnsfascisme avhengig av hvem du spør.

Det burde være grunn nok til å forstå at det selvfølgelig ikke er noe alle menn hverken bør eller ønsker å definere seg som.

Det er et tankekors at en minister konstaterer at en hel befolkningen må identifisere seg med en politisk ideologi. Det fordrer hverken til selvstendig refleksjon eller kritisk tenkning. Hva om ministeren hadde uttalt at alle burde være kommunister? Eller kristne? I et fritt samfunn er et mangfold av religiøse og politiske meninger et gode.

Feminismens stilling i dagens Norge skiller seg fra andre ismer. Den gjennomsyrer maktinstitusjoner i akademia, skole, politikk og presse. Om det å være feminist er blitt et krav for å betraktes som et anstendig menneske: Hvordan kan Mannsutvalget overleve som et prosjekt på gutter og menns premisser?

Det er spørsmålet mange stiller seg.

Historisk motstand fra feminismen

La oss spole tilbake til 1971. Erin Pizzey er med på å åpne det første krisesenteret for kvinner. Da hun senere forsøker å starte det samme for menn, opplever hun massiv motstand og eksklusjon fra den samme bevegelsen som sto skulder ved skulder med henne for å åpne den første.

Filmskaperen og feministen Cassie Jaye opplevde sabotering og forsøk på boikott da hun lagde filmen «The Red Pill» (2016), et dypdykk inn i MRA-bevegelsen (mannsaktivister).

I dag står Kvinnenettverket sammen for å motsette seg delt bosted som utgangspunkt i barnefordeling og ethvert forsøk på å gjøre likestillingsloven kjønnsnøytral.

Dette handler om makt. Kvinnesaksforkjemperne har sørget for at kvinner inntar maktposisjoner i det alle meste som omhandler familievern, psykiatri, skole og hjelpeapparat.

Er det noe vi vet om folk med makt er det dette: De gir den sjeldent fra seg frivillig.

Dør fordi de er menn

Når menn diskrimineres i barnefordelingssaker, er det fordi, ikke på tross av, at de er menn.

Menn har alltid mistet livet fordi de er menn. På arbeidsplassen, i kriger. Av selvmord. Deres mannlige privilegier hjelper ikke dem.

Lytter vi til stemmer innenfra, får vi signaler om at de guttene og mennene som sliter i dagens samfunn, først og fremst gjør det fordi samfunnet ikke er tilpasset dem.

Jeg har snakket med et par. Leder i Mannsforum har snakket med enda flere.

Mennene vi snakker med opplever at de er satt på sidelinjen og devaluert. De føler seg overflødige som partner og far, redusert utelukkende til økonomisk forsørger. Enten for egne barn eller for andres barn over skatteseddelen.

Gruppen menn vi prater med, er sammensatt og inkluderer alt fra alkoholiserte krigsveteraner, uteliggere, incels på gutterommet og helt vanlige fedre som ikke får lov til å være far til barna sine. Noen ganger er det flere ting samtidig. De har ulike skjebner, men deler én ting: utenforskap.

Spør du dem hva løsningen på problemet deres er, spriker svarene, men mennene vi prater med, har dette til felles: Det er ingen av dem som ønsker mer feminisme. Ikke bare har feminismen vært uinteressert. Feminismen har stukket kjepper i hjulene og aktivt motarbeidet dem.

På vegne av hvem?

Anette Trettebergstuen er oppgitt over at debatten er polarisert:

– Jeg vil ha bort denne forestillingen om motsetninger. I denne frihetskampen er vi avhengig av at vi står sammen, og anerkjenner hvilke grep som må tas for at alle skal kunne leve frie liv. Derfor ønsker jeg meg en likestillingsdebatt der kvinner og menn står skulder ved skulder i å anerkjenne hverandres ufriheter.

Det er en beundringsverdig visjon og noe å strekke seg mot. Jeg håper vi er på vei dit.

Så langt er det lite som tyder på at feminismen er kvalifisert til å skape forsoning mellom kjønnene og bygge broer. Ei heller stille med gode verktøy for oppvoksende menn til å navigere i livet og i sin manndom. Kanskje var det heller aldri feminismens mandat.