Debattanten

Denne kronikken ble først publisert i Subjekt 19.november 2023.

Skrevet av Emilie Brandshaug.

For å oppnå reell likestilling må vi å komme diskrimineringen til livs og løse kjønnsfloken. Dette er mine forslag, skriver Emilie Brandshaug.

1 Du skal ikke diskriminere i lovtekst

Forskjellsbehandlingen av kjønn er paradoksalt nok tydeligst i likestillingsloven. Som det heter i første paragraf: «Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners og minoriteters stilling.»

Hvis jeg var profet med makt, ville jeg startet min første dag med å skape en kjønnsnøytral lov, som ikke favoriserer kvinner. Ikke fordi jeg ønsker kvinner ille, men rett og slett fordi jeg mener at alle mennesker er like verdifulle, og at urett og diskriminering bør slås ned på uavhengig av hvem uretten rammer.

At vi er det eneste nordiske landet som fremdeles ikke har en kjønnsnøytral likestillingslov, er regelrett flaut. Å vite at det hovedsakelig er kvinner som kjemper imot en kjønnsnøytral endring, gjør meg enda mer flau. Tanken på at jeg trenger et særskilt vern fordi jeg er kvinne, får meg til å krympe i stolen. Jeg trenger ikke særskilte rettigheter, jeg trenger de samme rettighetene som alle andre.

Når ble forskjellsbehandling en farbar vei for å oppnå likestilling?

Vi kan ikke være likegyldige til diskriminering av menn. I 2023 er det å støtte en likestillingslov som favoriserer kvinner, det samme som å støtte en raseskillelov. Du stiller deg på feil side av historien og fronter at du er sexist.

Lovverket må være nøytralt for å gjenspeile virkelighetens kompleksitet. Tiden er overmoden for å bytte ut segregeringsloven med en ekte likestillingslov i formål og ordlyd.

2 Du skal ære både far og mor

Barn trenger en far. Det gjør samfunnet også. Likeverd begynner i hjemmet. Familien er den viktigste arenaen for hvordan barn skal utvikle seg og forstå verden. Det oppstår en skjevfordeling når kun ett kjønn får styre i et domene, slik kvinner i dag styrer alt av dagens familieforvaltning i staten.

Kvinner som skulle stå for de myke verdiene og få omsorg og empati inn i systemene, har i stedet via barnevern og domstoler erklært krig mot den biologiske familien, og spesielt far. Forskning viser at barn som ikke vokser opp med pappa i hverdagen, har dårligerelivskvalitet, helse og evne til å bli nyttige samfunnsborgere for seg selv og andre.

Den norske barnelovens forvaltning er preget av morspresumpsjon, som i praksis favoriserer mødre foran fedre. Forskjellsbehandlingen ligger ikke eksplisitt skrevet ned i lovtekst, men går ut på måten familievern, barnevern og rettspraksis tar stilling til spørsmål som delt bosted, foreldreansvar, samvær og generelt barnets beste.

En ny barnelov må på plass; Ingen A- og B-forelder. Systemet med bostedsforelder og samværsforelder må skrotes, og delt bosted må bli normen. To primæradresser i folkeregisteret må innføres.

Samværssabotasje og foreldrefremmedgjøring må behandles som omsorgssvikt og psykisk vold mot barn, og må bli møtt med tilsvarende sanksjoner.

Bidragsordningen slik den fungerer i dag, bør skrotes. Barnebidrag og annen økonomisk underhold skal kun gjelde i særtilfeller der en forelder frivillig sier fra seg hverdagsomsorg for barnet, eller de av andre grunner blir enige seg imellom om en slik ordning. Ellers skal forsørgeransvar deles likt mellom foreldrene, sammen med det overordnede foreldreansvaret. Dette fordi økonomiske insentiver for samværssabotasje bør fjernes.

3 Du skal ikke dømme uskyldige

Rettssikkerheten er som kjent bærebjelken i demokratiet, men kan vi stole på domstolene?

Rettssystemet dømmer menn strengere enn kvinner for samme forbrytelse, i tillegg løper menn en høyere risiko for å bli rammet av justismord enn kvinner. Dette er rett og slett diskriminering av både kvinner og menn.

Det kan bety at vi ikke anser kvinner voksne nok til å kunne holdes ansvarlige for sine handlinger. Enten må vi holde kvinner ansvarlige for de ugjerninger de begår, eller så må vi rett og slett umyndiggjøre alle kvinner.

Domstolene viser seg ofte villige til å frata menn deres rettssikkerhet. Viggo Kristiansen, Fritz Moen og fetteren til Birgitte Tengs er kun få av mange rammede. Jeg har selv fått innsyn i flere saker der jeg mener dette er tilfelle, men å innrømme justismord sitter langt inne i dette landet og det fordrer at pressens aktører er villige til å ta i materialet og gjøre selvstendige undersøkelser. Gravejournalister, ta kontakt.

Når domstolene svikter barn og menn, betyr dette at domstolene selv utgjør den største samfunnstrusselen fordi de undergraver demokratiets intensjon og prinsipper.

Løsningen for å skape et mer likestilt samfunn starter med at jussen og forvaltningen møter mennesker som sine like, uavhengig av kjønn, etnisitet og identitet.

4 Du skal ikke forskjellsbehandle verdien av ulike liv

«Ektepar kranglet – rev av penis» var tittelen på en sak Dagbladet publiserte på sosiale medier. Mange lo.

Hvilke mekanismer er det som får artikler om en stakkars manns avkappede penis til å møte et hav av latterreaksjoner? Hvordan hadde reaksjonene vært hvis det hadde vært en kvinne som hadde fått maltraktert sitt underliv? Det er veldig vanlig å le av vold mot menn, men veldig uvanlig å le av vold mot kvinner.

Grusomhetene i Ukraina og Gaza synliggjør en forskjell i hvordan vi behandler sivile dødsfall i krig. Likene ligger spredd utover Ukrainas fruktbare jord, gjødslet med ferskt blod fra hundretusener av menn. Jeg skriver «menn» fordi de er i flertall. De er i flertall fordi de tvinges til å forsvare landet sitt, mens kvinner og barn kan søke tilflukt.

I skrivende stund viser tall fra Gaza at det er drept over 10.000 siden 7. oktober. Ifølge VGs kilder er det flere menn enn kvinner blant de drepte. Likevel er det kvinnenes død som trekkes frem sammen med barn når aviser og hjelpeorganisasjoner skal formidle antall døde.

Alt dette synliggjør et empatigap i hvordan vi vurderer verdien av kvinner og menns liv. Et verdisett som ikke hører hjemme i et egalitært verdensbilde.

5 Du skal slutte å be gutter om å gråte

I løpet av de tre ukene det tar meg å skrive denne kronikken, har 25 nye menn rukket å ta sitt eget liv i dette landet.

De foreslåtte løsningene på gutter og menn sine problemer går ut på at gutter og menn må endre seg. Mens kvinners problemer blir forklart gjennom strukturer, er guttas problemer deres egen feil.

Alt dette pratet om at menn må lære seg å prate om følelsene sine, fremstår som en avledningsmanøver for å ta fokuset vekk fra samfunnsstrukturene som diskriminerer gutter og menn. Det disse mennene opplever å bli møtt med, er krav om å slutte å være så sutrete samtidig som menn bokstavelig talt fryser i hjel på gata, fengsles og dør av selvmord og rus, som følge av diskrimineringen de utsettes for.

I mange tilfeller har de stått alene mot statsmakten, med Nav, familievern, statlige psykologer og, ikke minst, domstolene som skal sikre at urett ikke skjer. Hjelpen som tilbys menn (psykologer og samtaleterapi), er i stor grad at de må lære seg å akseptere uretten som de blir påført, men få snakker om å få slutt på selve uretten.

Først brytes du ned, så beskyldes du for å være sint. Det hjelper lite å åpne seg når hjelpeapparatet har på både hørselvern og skylapper. Mange menn opplever i møte med systemet at ingen ønsker å ta urett, overgrep og vold mot menn på alvor. Faktisk underbygges dette av Barne- og familiedirektoratet (Bufdir) sin rapport «Den mannlige smerte».

Hvordan går det med mannen som har blitt fratatt rollen som far og forsørger? Vel, dårlig. Løsningen for å få ned selvmordstallene er ikke å be gutter gråte mer, men å slutte å drive dem til døden. Det er ikke gutta som har et problem. Det er samfunnet som har et problem med gutta.

6 Du skal ikke brunbeise

Nei, feminismekritikk er ikke det samme som å være kvinnefiendtlig.

I fjor konkluderte en undersøkelse fra Göteborg universitet med at unge menn visstnok var skeptiske til likestilling. Det visteseg at det de egentlig var skeptiske til, var tap av egne muligheter på grunn av overdrevent fokus på kvinnerettigheter.

Er det rart at arbeidsledige «taper-gutter» ser det som urettferdig at samfunnet skal heie ytterligere på jentene som tross alt klarer seg veldig bra på skolen? Med unntak av de få menn som innehar professorstillinger, så dominerer kvinner i høyere utdanning.

Hva vil ha størst effekt på kvinners situasjon i samfunnet? Er det flere kvinner i toppstillinger eller er det færre menn og gutter som vokser opp med en følelse av å være uønsket, med de utfordringene det medfører?

Messing om manglende kvinnelige studenter i realfag, samtidig som de ikke ønsker mannsdominerte lavstatusjobber som transport og fiske med høy dødsrate skaper dissonans (alle som døde på jobb i 2018, var menn).

Når både forskningen og egne erfaringer ikke stemmer med det media og maktpersoner sier, skaper dette isolasjon og mistillit. Tanken man sitter igjen med da, er: «Er det liksom vi som er farlige? Hvorfor skal jeg bry meg om et samfunn som viser meg fingeren?»

Misnøyen kommer av at kartet ikke passer med terrenget. Dissonansen fra virkeligheten skaper et vakuum som må fylles med noe. Psykologer bidrar til dette når de går ut i media og sier at «forestillingen om at menn systematisk diskrimineres i et feminisert Norge, kan bedre betegnes som et internettfenomen blant menn som opplever at de kommer til kort».

Berøringsangst fra hovedstrømsmedia er en gavepakke til lugubre aktører som utnytter folks ektefølte utfordringer og erfaringer i livet.

Tyr man da til Jordan Peterson og andre ikkevoldelige og moderate stemmer, bør vi andre være glade. Si hva du vil om Peterson, men han fyller en viktig funksjon. Mennesker trenger å bli sett. Det han gjør, er noe så menneskelig som å gi et nikk som sier «det du opplever, er reelt.»

7 Du skal ikke demonisere din neste

Måten media omtaler menn på, er at enten har de problemer eller så er de problemer.

Det er bare å google «menn må skjerpe seg» og håve inn. På forsiden finner man «Vi menn må slutte å sutre», « – Sinte menn over femti år må skjerpe seg», «Lothepus: – Menn må skjerpe seg», «Guttene må skjerpe seg» og så videre.

For eksempel bes gutter kollektivt om å skjerpe seg for å få bukt på trakassering og overgrep begått av noen få. Menn skal læres til at de ikke har krav på damer via holdningskampanjer og hashtags om voldtektskultur og metoo.

Det er ikke maskulinitet som er årsaken til seksuell vold mot kvinner, tvert imot mener jeg det er fravær av fokus på hva slags positiv kraft mannlige kvaliteter er. Folk med et godt forhold til seg selv og omgivelsene sine, voldtar ikke. Gutter og menn som er trygge og har et positivt forhold til egen maskulinitet, plager ikke omgivelsene sine.

Jeg ønsker ikke å tie i hjel kvinner. Jeg ønsker å utfordre det ensidige fokuset på gutter som «problemer», og en balanse i temaer som tas opp. Jeg ønsker at vi reflekterer rundt måten vi fremstiller mannlige og kvinnelige overgripere.

Den kvinnelige psykopaten dreper ikke offeret sitt med kniv, men påfører gjerne psykisk vold og karakterdrap hvor offeret til slutt tar eget liv. I den forbindelse er det verdt å nevne at to av tre selvmord blir utført av menn.

Effekten på sikt kan vi ikke vite eksakt. Men dehumaniserende retorikk har historisk sett ikke ført til noe bra. Historien forteller oss at grupper som opplever undertrykkelse over tid, har en tendens til å gjøre opprør. Når det skjer, er det ikke vakkert. Ønsker vi oss selv godt, bør vi avslutte demoniseringen av menn.

8 Du skal inkludere alle

Utstøting gir høyere risiko for voldsutøvelse og masseskytinger. Det snakkes mye om radikale incels, men radikalisering skjer ikke i et vakuum.

«Frykten for avvisning fra fellesskapet fører til at man selv avviser fellesskapet med hjelp av voldelige metoder. Terror er skapt av ensomhet, og skaper mer ensomhet.» Dette skriver Hilde Østby, i boken «Kart over ensomheten».

Vi snakker mye om å bekjempe utenforskap, men hva mener vi med det? Selv mener jeg inkludering ikke bare handler om farger og identitet, men også om empati for tanker og verdier en selv ikke deler.

Etter 22. juli-terroren var budskapet mer kjærlighet. Vi møttes i rosetoget og skulle møte hatet, ikke med mer hat, men med kjærlighet. Har vi klart å skape et samfunn som stiller opp, inkluderer og elsker han som står i fare for å bli vårt lands neste terrorist?

Folk som vokser opp under trygge oppvekstvilkår, blir ikke terrorister. Hvorfor noen blir det, er sammensatt, men ser man på forskning for masseskytinger er det spesielt én faktor som pilene peker på: fravær av far.

Hvorfor er det så vanskelig for noen kvinner å være empatiske, inkluderende og omsorgsfulle mennesker overfor barn og menn, og la far være far?

9 Du skal verdsette maskulinitet så vel som femininitet

Unge mennesker fremstår i dag stadig mer desillusjonerte og ensomme. Psykiske lidelser har økt, samtidig som pardannelse har gått ned og antall aleneboere har økt.

Vi ser ut til å mangle en intuitiv balanse mellom femininitet og maskulinitet, både på det samfunnsmessige og på det private plan. Presset foregår både mot tradisjonelle maskuline og feminine verdier.

Kvinner virker utslitte og deprimerte, selv om kvinnen aldri har hatt mer frihet, makt og flere valg. Feminismens lovnad om frie liv stemmer ikke overens med det presset som kvinner melder fra om at de opplever på alle fronter.

Er det mulig å være vellykket som kvinne uten å bli konsernsjef?

Femininitet på sitt beste, fungerer som drivkraften til liv, til mening, til det som er verdt å kjempe for. Feminin godhet og omsorg gir mannen motivasjon til å skape hele verden for så å gi den til henne. Uten gode feminine verdier dør maskuliniteten, og verden med den.

Maskuline verdier er å sette tydelige rammer, som gjør at mennesker kan utvikle seg selv i trygg og god omsorg. Maskulinitet er evnen og viljen til å sette seg selv til side til det beste for de menneskene som står han nær. Mannen er villig til å ofre hele seg, til å dø i krig og i gruver, for at barn og kvinner skal få bedre og tryggere liv.

Når feminitet og maskulinitet samarbeider, har de vist seg å kunne utrette hva som helst. Kjønnskamp, med feminisme i spissen, er slik den har utviklet seg, en trussel mot samfunn og familieliv som menn og kvinner historisk har gått sammen for å få til å fungere.

Hvis maskuline og feminine verdier får blomstre og balansere hverandre i harmoni, vil de bygge samfunn som virkelig er gode for alle.

10 Du skal for guds skyld holde feminismen unna

Feminismen er ikke løsningen på den diskrimineringen som menn og gutter utsettes for i dag. Feminismen er årsaken.

Feminisme er hovedsakelig for å fremme kvinner. Noen ganger berettiget i møte med barrierer og diskriminering som hindrer dem fra frie liv. Andre ganger uberettiget, med misforstått kvotering. Men feminismen gagner svært sjeldent menn.

Statens likestillingspolitikk på kvinners premisser er den sterkeste pådriveren for kjønnsdiskriminering i dag. Skal de som taler likestillingens sak ha noe som helst troverdighet, så står de opp imot all urett uavhengig av hvem uretten rammer.

Veien videre

Omtrent slik ville mine ti bud hørtes ut om jeg var likeverdets profet.

Samtiden mangler en helhetlig forståelse for at komplekse og tilsynelatende motstridende problemer kan eksistere parallelt. Her er noen eksempler på ting som er sanne samtidig:

Menn taper i barnefordeling og ender opp i en tidlig død – Seksuell trakassering og voldtekt rammer kvinner mest.

Menn har 43 prosent høyere dødelighet enn kvinner når de får kreft – Barselomsorgen er under sterkt press.

Maskulinitet er fint – Femininitet er også fint.

Menn opplever urett – Kvinner opplever også urett.

Historisk sett har det å være menneske vært en daglig kamp for å overleve. Det har vært en bitte liten gruppe mennesker som har skodd seg på utnyttelse av arbeiderklassens sønner og døtre. Konseptet med arvesynd og overdreven fokus på privilegiumshierarkier er selve oppskriften på mer diskriminering. Det vil alltid finnes noen som kan vise til enda mer undertrykkelse enn sin neste.

Det er på tide at vi slutter å snakke om gamle synder, og heller retter fokus på de privilegier som gjør urett mulig i dag. Nå befinner pendelen seg på et sted der løsningen er at kvinner i maktposisjoner gir fra seg en del privilegier. Spør deg selv på hvilken side av historien du ønsker å stå.

Det handler om hvordan vi som samfunn ser på menn, møter dem og behandler dem, fra fødsel til grav. Spørsmålet er om vi har et samfunn som ønsker menn og deres kvaliteter velkommen.

Hvorfor danser vi en evig runddans i debatt og krangel, uten løsninger, mens politikere slipper unna med korrupsjon og dårlig styre?

Vi lever i dette samfunnet sammen. Vi kan velge å spille på lag og gjøre hverandre gode. Men det fordrer at vi gjør et par ting: at vi svelger egoet og legger fra oss lidelsesmonopolet, og tar frem gammeldagse verdier som utholdenhet og samarbeid, og bygger en verden for alle.

Denne kronikken ble først publisert i Subjekt 6.oktober 2023.

Skrevet av Emilie Brandshaug.

Nordmenn har for mye tillit til myndighetene. Det er på tide at folket begynner å holde maktpersoner ansvarlige for deres overtramp, skriver Emilie Brandshaug.

Vi har problemer med tillit i dette landet. Vi har tilsynelatende for mye av den.

Det er ikke bare makten som svikter det norske folk. Ved å gi makten tillit den gjentatte ganger viser seg å ikke være fortjent, svikter det norske folket seg selv. Vil bærebjelken i vårt samfunn, tilliten, bli vårt samfunns undergang?

De siste ukene har i hvert fall den norske tilliten fått en alvorlig brist.

Årets rettssikkerhetspris gikk til ildsjelene som sørget for gjenopptakelse av drapsdommen mot Viggo Kristiansen, og aktualiserte et av de groveste justismordene i nyere tid.

Staten ble dømt i ni nye barnevernssaker i Den europeiske menneskerettighetsdomstol.

Vår forrige statsminister viser seg å ha vært inhabil i et enormt antall viktige saker, på grunn av ektemannens ureglementerte aksjekjøp, noe som har ført til spørsmål om mulig innsidehandel.

Disse tre sakene har til felles at de utfordrer idéen om det norske tillitsamfunnet. Min påstand er at vi nordmenn har satt oss i denne situasjonen selv. Nå er spørsmålet hva vi må gjøre.

Statsministerens manglende ansvar

Jurist og førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo, Jon Christian Fløysvik Nordrum, mener Statsministerens kontor under Erna Solberg brøt Arkivloven og Offentlighetsloven ved å holde informasjon om aksjekjøpene skjult.

Det er dokumentert at Erna Solberg forklarteseg uriktig om ektemannens aksjehandel uken før valget. Nye avsløringer i saken gjør at det for meg begynner å lukte av korrupsjon: Først kjøpte Sindre Finnes aksjer for 500.000 kroner i rederiet Wallenius Wilhelmsen.
Så lager statsminister Erna Solberg en skrytevideo for rederiet, før Høyre så mottar 300.000 kroner fra Wallenius Wilhelmsens største eier.

Tillitsbruddene som er begått av Solberg og Høyre overfor folket, er så store at det er vanskelig å ta inn over seg.

Særlig når partiet Høyres avledningsmanøver fører til at alt fokuset havner på tillitsbruddet begått av Sindre Finnes overfor sin kone, med god hjelp fra rikskringkastingen og Fredrik Solvang. Først svikter Erna Solberg som statsminister. Så velger hun å kaste sin ektemann til ulvene.

Erna Solberg krever en uforholdsmessig tillit fra folket, mens hun tviholder på sin posisjon som statsministerkandidat og leder for Høyre. Det er uholdbart.

Der statsråder i samme situasjon tidligere tok ansvar ved å gå, ser vi nå en ny trend: «Ta ansvar ved å bli sittende.»

Hvis folket velger å se gjennom fingrene på grove tillitsbrudd ved å fornye tilliten til Erna Solberg, får vi som fortjent. Når du og jeg velger politikere som lar seg korrumpere av sin makt, er vi ikke ofre, vi er medskyldige.

Men det er ikke bare politikerne våre som begår grove tillitsbrudd uten konsekvenser. Det gjør også statsansatte med betydelig mindre makt.

Menneskerettighetene settes til side

Nylig ble Norge felt i ni nye saker i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD), for brudd på retten til familieliv. Til sammen er vi nå dømt for brudd i 23 saker.

Kort fortalt har Norge for lav terskel for omsorgsovertakelse for barn, og gjør for lite i ettertid for gjenforening med foreldrene. Ifølge EMD skal målsettingen ved omsorgsovertakelse være gjenforening. Det er vanskelig når barna kun får samvær med sine biologiske foreldre noen få ganger i året.

Nå mener Barneombudet at det skal være en grense for hvor lenge og hvor mange ganger foreldre som har mistet omsorgen for barna, kan kreve å få omsorgen tilbake. I så fall må alle saker om omsorgsovertakelse være korrekte og faglig godt forankret. Da må beviskravene være så strenge og absolutte at ingenting kan overlates til personlige meninger og synsing fra offentlige ansatte. Ingenting i det siste har vist oss at Barnevernet og domstolene fortjener den tilliten.

Det som derimot er blitt vist frem, er svikene voksne i Norge utsetter barn for når vi er mer opptatt av å være autoritetstro enn å ta innover oss overgrepene offentlige ansatte påfører barna.

Hvorfor klarer ikke Norge å respektere norske familiers rett til familieliv, når EMD har bevist at den norske statsmakten påfører stor urett på uskyldige mennesker gang på gang? Det er på tide å innføre et straffansvar for slike overgrep fra offentlige myndighetspersoner.

Ellers kan vi forvente at inngripende avgjørelser fortsetter å bli tatt bli sviktende grunnlag. Slik vi så i Barneheia-saken for 23 år siden.

Et varslet justismord

Viggo Kristiansen er nå frifunnet, etter å ha sonet nesten 21 år i fengsel for overgrep og drap i Baneheia som han ikke begikk.

Feilene begått i sakene er like åpenbare som rystende. Politiet presset frem uriktige vitneforklaringer, og løy i rettssalen, skriver vinneren av Rettssikkerhetsprisen, Bjørn Olav Jahr, i sine bøker om saken, «Drapene i Baneheia» (2017) og «Prosessen mot Viggo Kristiansen» (2021).

Domstolene og påtalemyndigheten lot seg overbevise av narrativet, og satt til side sentrale bevis. Pressen sviktet så grovt at de i praksis ble myndighetens villige medløpere til justismord. Enda verre var prosessen i ettertid, der både pressen og Gjenopptakelseskommisjonen aktivt motarbeidet at saken skulle tas opp på nytt, og tviholdt på at en uskyldig mann skulle forbli feilaktig dømt til forvaring resten av sitt liv.

Blant landene «vi liker å sammenlignes med», er vi det eneste som ikke har lydopptak av rettssaker. Etter internasjonalt press så Norge i 2005 seg nødt til krav om lydopptak i alle saker som ble behandlet av domstolene. Ansvaret for gjennomføring og implementering av den nye loven for å sikre norske borgere fra overgrep fra domstolen, ble gitt til domstolen selv. 18 år senere er det ennå ikke gjennomført.

Manglende etterprøvingsmuligheter for myndighetenes beslutninger gagner kun de som ikke vil sees i kortene. Vi trenger sterkere virkemidler og en kultur for å ettergå rettsvesenet og stille offentlige tjenestepersoner til ansvar på samme måte som vanlige borgere blir for å bryte loven.

Likhet for loven?

Mens maktpersoner ofte slipper unna tillitsbrudd uten store konsekvenser, bruker myndighetene store ressurser på å søke opp og straffe sivile for småting.

Av og til også påståtte lovbrudd som ikke har funnet sted. Bare spør de uføre ofrene i Nav-skandalen, som måtte i fengsel fordi Nav tolket reglene feil. Tenk deg om offentlig ansatte maktpersoner ble håndtert like strengt.

Vi har faktisk allerede lover som skal sørge for å ivareta befolkningens tillit til offentlige myndigheter. For eksempel har straffeloven§ 171, §172 og § 173 til hensikt å straffe brudd på tjenesteplikt, med en strafferamme på inntil 6 år. Men blir loven brukt til straffeforfølgelse?

Jeg tok kontakt med med Domstoladministrasjonen for å høre. De fortalte at det ikke var mulig å oppdrive noen domfellelser på dette området. Hvorfor har vi da disse lovene? En lov uten håndhevelse er en skinnlov. En lov for å gi falsk trygghet.

Representerer du den lovgivende, den utøvende eller den dømmende makt, tyder mye på at du kan bryte lover og regler uten fare for konsekvenser. Enten må vi akseptere at det finnes ett sett med regler for sivile og ett for myndighetspersoner, eller så må lovene som allerede finnes, tas i bruk.

Det vil i så fall innebære at flere offentlige ansatte som bryter reglene og begår overgrep mot befolkningen, blir fengslet.

Vi får de lederne vi fortjener

Det er et generelt misforhold mellom den tillit befolkningen viser myndighetene og hva offentlige ansatte og folkevalgte etterlever.

Erna Solberg kan stå som et eksempel på de lederne vi har. Da hun på NRK Debatten fikk spørsmål om sin psykiske helse, tenkte jeg: Hva med de som fikk frarøvet sine barn på mangelfullt grunnlag og aldri fikk dem tilbake? Hva med de feilaktig domfelte – bryr vi oss om deres tårer?

«Tilliten til myndigheter og troen på at ingenting kan gå galt i verdens beste land, er så sterk at når vi blir konfrontert med eksempler på at ting faktisk kan gå galt, blir de gjort til anormaliteter,» skriver Nina Witoszek og Eva Joly sin bok «Det blåøyde riket» (2023).

Joly er overbevist om at den siste tidens saker om aksjekjøp og inhabilitet, bare er toppen av et isfjell. Hvorfor er det så vanskelig for nordmenn å sette foten ned når tillit har blitt brutt? Er vi redde for å få egne illusjoner ødelagt?

Jeg tror disse tillitsbruddene bidrar med et uønsket innsyn i nordmenns folkesjel. Nordmenn er ikke nødvendigvis så tillitsfulle fordi vi er så snille, men fordi vi er selvgode. Den norske naiviteten kan like gjerne være et skalkeskjul for feighet.

Mennesker er fæle. Vi lyver og svindler, dreper og stjeler. Intet samfunn vil være fritt for dette. Ei heller vårt. Det som bør karakterisere et godt samfunn, er ikke fravær av menneskelig natur, men en dynamikk som forsterker det gode i oss, og gjør det ufordelaktig å handle på det onde.

Vi avkreves en helt uforholdsmessig stor tillit til våre myndigheter, og godtar premisset. «Makt bør ledsages av kronisk mistillit,» sa Jens Bjørneboe. Han hadde helt rett. Historien har vist hva konsekvensene blir når den sosiale kontrakten rakner. Uten å holde offentlige ansatte personlig ansvarlige for de ugjerninger de påfører befolkningen, svekkes tilliten som samfunnet er avhengig av. I ytterste konsekvens styrer vi mot kaos, vold og krig.

Det kan være behagelig å beholde bindene foran øynene, men vi er nødt til å ta dem av. Det er demokratiet avhengig av. Problemet er ikke lederne. Problemet er at folket ikke benytter seg av tilgjengelige metoder for å oppdage, forhindre og straffe tillitsbrudd begått av myndighetspersoner.

Det er på tide at folket og pressen begynner å stille krav. Vi trenger å ta frem dugnadsånden og bygge flere fengsler i dette landet.

Denne kronikken ble først publisert i Subjekt 21.juli 2023.

Skrevet av Emilie Brandshaug.

Premisset for debatten er feil. Menn skal ikke trenge å forsvare sin eksistens, skriver Emilie Brandshaug.

Søndag 9. juli skrev psykologstudent Adam Njå et innlegg i NRK under tittelen «menn i dameland».

Njå skriver om gutter som faller utenfor i skolen og som kjenner seg utenfor alt. Han skriver om en nedvurdering av tradisjonelle maskuline verdier i utdanning, media og kulturen som helhet, og gutta dette rammer hardest. Han mener vi lever i et samfunn på kvinners premisser.

Linn Isabel Eielsen svarer i NRK at vi egentlig ikke trenger menn, og at det ikke er kvinners feil at menn ikke snakker om følelser.

Replikken vitner om hvordan mange ofte møter menn som Adam Njå, når de tar opp utfordringer knyttet til det å være mann i dagens samfunn. Lytter vi?

Lørdag skrev Dagsavisen-kommentator Synnøve Trampe et balansert innlegg som nyanserte debatten, men ellers har responsen vært symptomatisk for hvordan ethvert annet forsøk på å starte en debatt om mannsrollen på menns egne premisser blir møtt: med avvisning og latterliggjøring.

Snille kvinner og slemme menn

Psykolog Agneta Lossius og lege Rebekka Lossius uttaler i NRK at det virker som Njå ønsker menn som er aggressive og kåte.

At mannlig natur fremstilles som problematisk og uønsket, mens feminine egenskaper er høyt verdsatt som «det gode», ble meget tydelig da Agneta og Rebekka Lossius uttrykte seg slik:

«Njå har rett i at når det gjelder de ekstreme endene av skalaene, er det forskjeller mellom kjønnene. Der menn er mer aggressive og kvinner viser større evne til omsorg.»

Hvordan det er rimelig å sammenligne et negativt karaktertrekk, som tillegges menn, med et positivt karaktertrekk, som tillegges kvinner, og forsøke å presentere dette som en form for balanse, forblir et uløst mysterium.

Når Njå sier at menn er overrepresentert på de ekstreme endene av skalaen, mener han at de både er på toppen og bunnen. Flertallet av statsledere og milliardærer er menn, men det er også flertallet av alkoholiserte uteliggere.

Lossius-duoen virker veldig opptatt av at individers psykologi ikke forklares av hormoner alene. Det har aldri vært poenget, og det skjønner de aller aller fleste. Tendenser og statistikk er likevel en greie.

Gjelder utfordringene som Njå tar opp alle menn? Nei, selvfølgelig ikke. Like lite som alle kvinner har opplevd seksuell trakassering. Vi hadde likevel en bevegelse kalt #metoo som foregikk i årevis for å adressere problemet.

Kvinners problemer er strukturelle og skyldes menn, menns problemer er individuelle og skyldes menn

Stadig flere ytrer bekymring rundt mennene som faller utenfor, men løsningene går fortsatt ut på at gutta selv må ta seg sammen, lære seg å snakke om følelser, eller sjekke sine privilegier.

Vi ber ikke kvinner om å “snakke om problemene sine”, i stedet bruker vi milliarder i skattebetalernes penger og privat veldedighet på å sette ned utvalg, avdelinger, kampanjer og fond for å løse problemene de står ovenfor.

Når kvinner er underrepresentert i lederverv, og styrer, tvinger vi gjennom endringer med makt, og vedtar politikk som sikrer en 40 prosent kvinneandel.

Det er kanskje ikke så rart at politisk gjennomslag på mannssak uteblir når samtlige politiske partier (utenom FrP) har egne kvinnenettverk som gir innspill fra kvinneperspektiv på politiske spørsmål, mens ingen partier har tilsvarende mannsnettverk.

Når menn rammes lar vi det ikke bare skje, men forsøk på å få til politikk som retter opp uretten, blir motarbeidet av kvinnenettverk når de ligger ute på i høringer. Vi skal visst bare ha likestilling når det ikke går ut over kvinner.

Patriarkatet faller

«Vi trenger ikke menn til å plukke eplene våre. Vi har stiger» Skriver Linn. Uten noen videre refleksjon rundt hvem som har bygget stigene.

Hun sier at skolesystemet er laget av menn og bruker som argument at det ikke engang var en kvinnelig professor i Norge før i 1912, men det nevnes ikke at alle institusjoner rettet mot utdanning mot barn i dagens samfunn er like ubalansert som på 1800-tallet, men med kvinner i flertall. Dagens skole ligner mer en 68-ers drøm, enn en patriarkalsk struktur fra første verdenskrig.

Det kan heller ikke rettes fokus mot maktstrukturer uten å nevne at det er kvinner som sitter ved roret i kjønnsdebatten. Det er i snitt cirka 10 prosent menn blant de ansatte i landets seks sentre for kjønnsforskning.

Det samme gjelder innenfor familie og barn. Stort sett alle offentlige institusjoner som jobber mot familie og barn, har stor kvinnedominans.

Patriarkatet som forklaring for gutta som sliter, bidrar til å skape ytterligere avstand til gruppa man ønsker å adressere.

Nok en mann

Historisk har menn bygget infrastruktur og hjem. De har ofret helsen i kullgruven for å sette mat på bordet. De har dødd en tidlig død i skyttergraver for at kvinner og barn skulle slippe å lide samme skjebne. I dag holder de velferdstaten ved like, og sikrer opprettholdelsen av økonomi. Vi trenger mannens innovasjon og tankesett.

Yrkene som har forsvunnet med automatiseringen de siste 10-20 årene er for det meste tradisjonelle mannsjobber. Det vil si at nesten alle som er rammet av «No future»-syndromet knyttet til den post-industrielle revolusjonen, er menn. Det handler om utenforskapet, hjemløshet, kriminalitet, skolefrafall, og så videre. En håpløs fremtid og tap av verdighet som leder til selvmord, alkoholisme og overdoser. Såkalt «death of despair».

Warren Farrell snakker om noe han kaller «empatigapet». Han mener at vi gjennom flere tusen år har blitt sosialisert til å ha mindre empati med menn, som konsekvens av at menn har blitt forventet å risikere livet og ofre seg selv for å beskytte kvinner og barn. Derfor aksepterer vi i større grad menns lidelse og død.

Det mest tydelige eksempelet på en empatiløs uttalelse jeg har sett publisert denne runden var da Agneta og Rebekka Lossius uttalte følgende:

«Forestillingen om at menn systematisk diskrimineres i et feminisert Norge, kan bedre betegnes som et internettfenomen blant menn som opplever at de kommer til kort. Kanskje fordi disse mennene ikke får lov til å leve ut aggressive og seksuelle impulser på bekostning av kvinners fysiske og psykiske trygghet».

At dette i det hele tatt uttales i en riksdekkende avis, er mildt sagt oppsiktsvekkende. Dette er dehumaniserende overgrepsretorikk. Ta jødetesten. Se om uttalelsen tåler dagslys.

Å i tillegg mene at kvinner i større grad enn menn eier omsorgsevne, når dette er måten mennesker med utfordringer møtes på, fremstår enda mere absurd.

Signalet til menn er som følger: Uretten som rammer dere betyr ingenting.

Vi bygger ikke opp mennesker som blir sunne for seg selv og andre, med en basis i forakt

I Danmark er det et uttrykk som heter: «Først pisser du på dem. Så klager du over at de lukter piss»

Det som gjør mennesker funksjonelle er å vokse opp i omgivelser som verdsetter deres iboende kvaliteter og veileder dem til å få bruk for disse kvalitetene på best mulig måte.

Jeg tror ikke det hjelper menn, eller kvinner eller samfunnet forøvrig at ethvert forsøk på å føre en samtale om mannlig identitet skal sables ned som reaksjonært. Eller at den samtalen skal foregå på premissene til kvinner, som kanskje ikke er eksperter på hvordan det er å gå rundt i en mannskropp.

Spørsmålet om vi i det hele tatt trenger menn er absurd. Selvsagt trenger vi menn. Ikke bare fordi menn bygger veier, stiger og fordi vi trenger deres arbeidskraft, men fordi menn har styringsevne, klokskap og kjærlighet for familien, for å nevne noe. Vi trenger mannen og burde bry oss om hans levekår, simpelthen fordi han er et menneske. Derfor.

Denne kronikken ble først publisert i Subjekt 13.juli 2023.

Skrevet av Emilie Brandshaug.

Vi har skapt oss en offentlighet der nedrakking av menn ikke bare er stuerent, men underholdning. Menn, dere er irrelevante og uønskede. Ikke prøv dere, skriver Emilie Brandshaug.

Hva er det med kvinnen som føler seg berettiget til å få det hun peker på?

Norske kvinner skriver i avisen om håpløse menn i datingverdenen. Siste ute var Lily Bandehy, som skrev i Nettavisen om sine erfaringer på date med menn på over 60 år.

Tekstene, som ofte er humoristiske og harselerer med den norske mannen som ikke møter kvinners standard og krav, blottlegger samtidig mye om samtidens kvinne.

Dette er grunnen til at jeg ikke ler.

La oss snu opp ned på det og se for oss følgende: En mann går ut i avisen og forteller om håpløse dater med jenter uten sminke, og klager over at damer på 50 har pupper som henger.

Hvordan blir reaksjonene?

Kjønnsdebatt, sjekking og pølse på skjorta

Datingmarkedet er kaotisk, brutalt og utmattende. Ofte oppleves det hele som en sølepytt av smertefull avvisning og bortkastet tid.

De fleste av oss som har dyppet en tå uti vet at mang en frosk skal kysses før det dukker opp en prins, og at veien dit er fylt av fiaskoer og nederlag.

Kanskje blir noen av erfaringene til gode historier vi i ettertid kan dele med venner en fuktig kveld ute på byen, mens vi skjemmes og ler.

Det som derimot skjer når man utvider sirkelen av publikum fra venninnegjengen til hele Norge er følgende: Det må forsvares med samfunnets interesse.

I Lily Bandehys tekst fra søndag kommer det frem historier om overvektige menn med pølserester på skjorten, som hadde hvitt hår på brystet og ikke kunne navnet på enkle kaffetyper. Noen av mennene var rett og slett gamle, hørte dårlig og brukte krykker.

Tenke seg til at en mann med krykker kunne ha selvtillit nok til å melde seg på en date. Det sto da ettertrykkelig «reisevenn» i annonsen! Da kreves i det minste gangfunksjon.

Mennene fremstilles stakkarslige og håpløse, og forfatteren fremstår som plaget som må ha noe med disse å gjøre.

Budskapet er ikke til å misforstå. Signalet til ikke-drømmemenn som kunne tillate seg å håpe på å finne kjærligheten er som følger: Dere er irrelevante og uønskede. Ikke prøv dere.

Kvinnens verdi er iboende, mannens må bevises

Da den franske forfatteren Gustave Flaubert utga romanen «Madame Bovary» i 1857, satte han kvinners dagdrømming og store tanker om seg selv i samfunnsperspektiv. Madammens kroniske misfornøydhet, fornektelse og hovmod fører bare til tragedie for seg selv og de rundt henne.

Filosofen Jules de Gaultier laget et eget begrep han kalte «bovarisme» basert på karakteren.

Ser vi på mediebildet i dag kan det nesten virke som om norske kvinner, uansett alder og utseende, er misfornøyde med menn. Hvor kommer misnøyen fra? Hva er det kvinner mener at de fortjener, og hvorfor?

Kvinnene i historiene vi leser ønsker seg forhold, men ikke med tilgjengelige menn. Historiene er blottet for refleksjoner knyttet til ansvar for handling og valg. De handler sjeldent om hva kvinnene selv bringer til bordet, men fokuserer i stedet på hva de ønsker seg, men ikke får.

Istedenfor å gå i seg selv, ved å enten justere kursen eller målet, gjør kvinnene deres personlige nederlag til samfunnets problem. Det er en innstilling preget av berettigelse. «Because I’m worth it» låter i bakgrunnen.

Det er ikke norske menn som har et problem med overdreven selvtillit, slik Lily påstår. Det er kvinnene.

Humor med bismak

Kommentaren til Lily Bandehy er ment humoristisk. Teksten kunne sikkert vært uskyldig nok leser man den løsrevet fra mediebildet generelt og samtiden. Men teksten står langt fra alene, og det er en tendens som burde være kilde til bekymring.

Vi har skapt oss en offentlighet der nedrakking av menn ikke bare er stuerent, men dagligdags underholdning vi kan servere med kaffen til latter og applaus. Kvinner kollektivt tillater seg å snakke om og behandle menn som vrak. Det er grunnleggende skadelig.

Mens norske menn bidrar til å finansiere velferdsstaten over skatteseddelen, holde infrastruktur ved like og sørge for at kvinner og barn er så trygge som mulig i fredstid og i krig, virker kvinner å se på menn som forbruksvarer.

Når vi setter oss på kafé og ler av menns udugelighet, bør kaffen komme med en vond bismak. Og latteren bør møtes med motstand.

Til den norske kvinnen: Hvem tror du egentlig at du er?

Deler dette sterke innlegget på nasjonaldagen fra en følger som ønsker å være anonym.

LANDET SOM ROTNET PÅ ROT: EN ODE TIL NASJONEN SOM SVIKTET SITT FOLK:

Så er vi her nok en gang. Noe skal feires. Påtatte forventinger, illusjoner om ekte glede.

17. mai. Barna blir jo så glade må vite. Dårlig stemning er ikke noe Norge sysler med.

Anstrengt glede, hipp, hipp hurra. Vi kjenner det alle sammen, vi innordner oss. Vi prøver så godt vi kan, det er viktig å ikke la egen tvil skinne gjennom festdrakt og smil, bli synlig for andre.

Nei, i Norge er vi ETT oss i solidaritet og fellesskap.

Demokrati, fedreland, barnas beste, menneskerettigheter, solidaritet… Hipp hurra!

Asbjørnsen og Mo, nisser og troll, noe skummelt under sengen, en nasjon vi med.

Furet og værbitt gnager monstrene i nordmannens sjel. Bare for å bli borte hver gang en nordmann våger å se.

Nei, det er nok bare meg, tenker den armmodig og enkle borger. For er det en ting enhver rettroende nordmann vet så er det at Norge er verdens beste land.

Så får det bare våge seg at resten av verdens folk og fe synes å mene at vi, folket mellom bakker og berg, er både enkle og naive.

Norske menn og kvinner, i hus og hytter, godtroende som de er, kan oppleves på grensen til litt søt i sin tillitsfulle underdanighet ovenfor den kongelige norske statsmakt.

Ikke for det altså, folkekongen har tjent landet godt. Norge, en nasjon vi med, av lydige undersåtter.

ME-syke, eldre som lider, en skole som skaper tapere, angst og selvmord, Barn som blir frarøvet en barndom med mulighet til å nyte hverdagsomsorg fra sine fedre…

Dette verdens beste land hvor generasjoner av statsutlærte dommere, psykologer, politi er blitt trent til å inneha de aller gjeveste av holdninger. Disse som med hard og brutal hånd tar seg av den som bryter statsmaktens vakre illusjoner om demokrati, folkestyre og menneskerettigheter.

Kongen selv er nok ikke særlig bekymret, i alle fall ikke så lenge folket fortsetter å tro at nasjonens påkledningen er utsøkt og intakt. Han sitter trygt bak sitt våpenskjold, «Alt for Norge».

Norge spinner stadig nye illusjoner, bort med alle løse tråder.

Fra ett års alder veves nasjonens barn inn i myke tanketepper Det er ikke rart at barna føler seg heldige som tilhører staten Norge.

Vevemaskinenes during er noe de fleste nordmann for lengst har vendt seg til.

Nesten ingen merker seg den evigvarende forurensende bakgrunnsstøyen. De stakkarene som plages blir tatt hånd om av staten, stuet bort, sensurert, dømt eller utsatt for andre helsebringende tiltak.

Norge tar folks lidende vrangforestillinger på alvor, og slike blir selvfølgelig stuet bort til det aller beste for dem selv.

Det veves jevnt og trutt, i barnehager, i by og land, gjennom glade barneskoleår veves det utrettelig… en barndom varer som kjent hele livet. Det gjør også illusjonene.

Det finnes ikke monstre under senger, på loft, eller i vårt kjære fedreland.

Så la oss heve våre glass, og utbringe en skål for verdens beste land, Norge.

Hipp, hipp Hurra! …og kondolerer med dagen.

– Anonym.