Dette innlegget ble først publisert i subjekt 10. februar 2022.

Skrevet av Emilie Brandshaug.

«Hun utsatte meg for psykisk vold i en årrekke, nå har hun kloa i datteren vår» 

«Han var voldelig mot meg i flere år, nå har han bostedet for guttungen».

Debatten om samværssabotasje og voldelige foreldre har rullet i forskning.no den siste tiden og mangler en helhetlig forståelse for at begge fenomener kan forekomme side om side i ulike saker. I debatten om hva som er reelt og ikke, ender barna opp som taperne.

Jeg har fulgt fedre på nært hold forsvinne ut av livet mitt. Fellesnevneren er at de har kjempet en langvarig kamp for å redde sine barn. De opplever å møte et system som motarbeider. Tre menn i min krets har begått selvmord som følge av å bli fratatt muligheten til å være far. 

Dette er anekdoter, på samme måte som psykolog Jannicke Stav deler sine perspektiver og erfaringer fra ti år i yrket i sin kronikk fra 31 januar 2021. Stav formidler viktige perspektiver i debatten om voldsutsatte barn og mødre. Våre erfaringer beviser ingenting, men erfaringer sammenlagt kan bidra som brikker til et puslespill.

Systemet Stav beskriver som voldsutsatte foreldre møter, er det samme foreldre utsatt for samværssabotasje møter. Et system som ikke evner å finne frem i konflikter som involverer vold, påstander om vold, samværssabotasje og påstander om samværssabotasje. Et system tilsynelatende uten adekvat kompetanse på asymmetrisk konflikt og manipulasjon.

Debatten kom skjevt ut fra start da Margunn Bjørnholt kom med utsagnet som tåkela samværssabotasje, i et forsøk på å sette vold på dagsordenen i innlegg den 17 januar 2021. Bjørnholt sine debattinnlegg bygger på uttalelser fra 16 nøye selekterte kvinner og opprettholder et bilde av utsatte kvinner/voldelige menn. 

Jeg har problemer med måten voldstematikken kjønnes. Hvorfor sidestiller vi far med overgrep og vold?

NOVA rapport 2007 og 2015, viser at mødre og fedre er omtrent like voldelige mot barn, men at menn står for mere av den grove volden. NKVTS laget i 2019 en ny rapport. Der fant de en marginal forskjell på kjønnene men langt på nær så uttalt som tradisjonell tenkning tilsier.

Konsekvensene av psykisk vold, hvem som utfører, og hvordan barna rammes er ikke godt nok avdekket, men samværssabotasje er definert som psykisk vold i Bufdir sin rapport “Den mannlige smerten”. Ofte kan det være en forlengelse av et større voldsbilde som har foregått over tid og som familievernkontorene kan være for dårlige til å avdekke. Jeg siterer fra rapporten:

Mennene forteller at kvinnene har hatt et psykologisk overtak på dem. Flere av mennene som hadde hatt kontakt med familievernet har opplevd trusler om å bli fratatt omsorgen for barna, og frykten for å ødelegge familien har bidratt til at de har unnlatt å anmelde volden.

Mennene har lenge bagatellisert volden. De har opplevd at de ikke passer inn i hjelpeapparatets oppfatning av utøver og utsatt, og de har vært redde for ikke å bli trodd.

Mistenkeliggjør vi menn som forteller at de har opplevd vold (slik Bjørnholdt gjør når hun karakteriserer samværssabotasje som en «myte») svikter vi barna som lider under fenomenet.

I SSB rapporten “Hvilke fedre har liten kontakt med sine barn”  viser det seg at 46.000 barn ikke ser sin far en vanlig måned. Forklaringen er sammensatt, men langt mere nyansert enn at dette skyldes fedre som enten er voldelige eller ikke vil. 

Alvorlig for barna er det uansett. En far ute av bildet er en stor risikofaktor for at det går dårlig med barna og alt tyder på at det er best for majoriteten av skilsmissebarn å vokse opp med delt omsorg. 

Hvorfor sette ett overgrepsfenomen mot barn opp mot et annet?

Jenta som utsettes for skadelig omsorg fra en  voldelig forelder trenger et årvåkent system som ser hennes behov. Det samme gjør gutten som er iferd med å miste den ene forelderen sin til foreldrefientligjøring og selvmord.

Dersom vi som samfunn ikke klarer å både skjerme barn fra voldsutøvere, og samtidig sikre barnets rett til omsorg fra begge foreldrene i alle andre tilfeller, svikter vi.

Å ta inn over seg begge perspektiver kan bidra til å nyansere virkeligheten og dermed forhåpentlig nå lengre i å behandle konflikter mellom foreldre slik at barna får best mulig forutsetning til gode liv.