Ingress: Hvis jeg må velge mellom feministisk ideologi og strippernes levekår, er jeg ikke i tvil om hva som vinner. Mennesker over ideologi hver gang.

Det ble igjen debatt om kvinner, sex og arbeid, etter at Rødt Oslo nylig tok til orde for skjenkestopp i hovedstadens strippeklubber for å kvele industrien. Debatten koker ned til dette: Hvem skal ha definisjonsmakten til å bestemme hvordan kvinner skal leve sine liv? Og hva om noen kvinners rett til å velge stripping står opp mot andre kvinners rett til å slippe?

Kampen mot stripping er ikke ny. Tidligere var begrunnelsen sømmelighet og anstendighet, ofte med henvisning til kristendommen. Nakne damer og utsvevende livsførsel distraherte og lagde kaos i samfunnsordenen.

I dag er det kvinnenes eget beste sensur-iveren angår: «Det er handel med kvinner og et forkastelig kvinnesyn ligger til grunn» sa Siavash Mobasheri (R) til Dagsavisen. Problemet er dette: Kvinnene det handler om, kjenner seg ikke igjen i beskrivelsen.

Undergraver kvinners seksualitet og frie valg

Dagsavisen intervjuet stripperen «Alma», som også har skrevet kronikken «Smarte, sterke strippere». Hun forsvarer yrket sitt mot det hun kaller moralisme. I Oslos natteliv dekker hun et menneskelig behov for flørt og nærhet. Ikke fordi det er kvinners plikt å tilfredsstille menns seksuelle behov, men fordi hun har rett til å velge å gjøre det hun opplever som meningsfylt.

Kvinnepolitisk talsperson i SV, Sidsel Fjelltun, svarer «Alma». Hun skriver: «Kronikken hennes er basert på det premiss at det som er riktig for en enkelt kvinne også er riktig for feminismen.»

Motsatt kan man si at Fjelltuns feminisme er en kollektivistisk ideologi basert på premisset om at det som er rett for feminismen, også må være riktig for alle kvinner. I strukturell undertrykkelsesteori glemmes individet.

I ytterkanten av både konservativ religion og venstresidefeminisme finnes en felles vilje til å disiplinere den kvinnelige seksualiteten innenfor ideologiske idealer. Man opphøyer seksualiteten til noe utenfor det hverdagslige livet, en slags helligdom, som enten er underkastet Gud, eller feministisk troslære.

Arbeid er handel med kropp

Selger egentlig en stripper kroppen mer enn en gruvearbeider eller helsearbeider gjør?

Ufaglærte kvinner og innvandring bidrar i stor grad til at norsk helsevesen går rundt. I en underbemannet bransje med turnusordninger møter de tunge løft og menneskelig lidelse i sin arbeidsdag. Kropper og sinn slites.

Det samme gjelder bygg og anlegg, prosessindustri, vedlikehold av infrastruktur, vann og avløpsarbeid – alt dette i hovedsak drevet av menn. Folk dør av arbeidsrelaterte skader og sykdom med jevne mellomrom. Jobbene det er snakk om, blir i stor grad dekket av innvandring. Mennesker reiser til Norge i håp om et bedre liv. I bytte stiller de med helse og kropp, til samfunnets gevinst.

På verdensbasis har kvinner i sexindustrien mye kortere levetid enn gjennomsnittet. Desto viktigere er tiltak som gir disse kvinnene en mest mulig trygg arbeidshverdag.

Det går an å argumentere for at alt arbeid er en eller annen form for utnytting. Stripping og sexarbeid er ikke her i noen særstilling. Istedenfor å forby jobber, kan vi lage bedre valgmuligheter og arbeidsvilkår.

Debatten burde handle om arbeidsvilkår

«Alma» skulle ønske at debatten dreide seg mer om rettigheter fra et arbeiderperspektiv. Hun beskriver norsk klubbkultur som god og trygg, men snakker også om stripping som en jobb utenfor det regulerte arbeidslivet og uten støtte fra velferdsstaten.

«Alle fortjener rettigheter i jobben sin. Jeg skulle ønske at politikerne gjorde en innsats for å lytte til våre opplevelser, før de gjør seg opp en idé om hvem vi er og hva vi trenger. Målet burde være å jobbe med kvinnene i industrien, ikke mot dem. Vi er avhengig av å jobbe sammen dersom vi ønsker en bedre bransje,» sier hun.

«Alma» sier at et forbud vil gjøre jobben hennes mindre trygg. Når uregulerte private arrangementer øker i omfang, mangler de gjerne sikkerhetsvakter og overvåkning som finnes på klubbene.

På dette svarer SVs Fjelltun: «Selvsagt har «Alma» rett på samme beskyttelse som alle andre kvinner. Men ut fra en strukturell, feministisk analyse bidrar hennes egen virksomhet til å undergrave dette. Så for at kvinner skal få nyte sin seksualitet i fred for trakassering, overgrep og kommersialisering, bør kommersiell stripping opphøre.»

Dette er en ideologisk begrunnet argumentasjon fjernet fra virkelige menneskers liv og virke. «Almas» kroppslige erfaringer fra yrket må vike for feministisk teori og analyse.

«Vi lager ikke lover for å hindre «Alma» i å være selvstendig, men for de som utnyttes fordi de ikke har noe reelt valg,» sier Fjelltun.

Men det er ikke gitt at flere lover er løsningen på problematikken. Vi har lover mot menneskesmugling, slaveri og tvang, som vi kan jobbe for å styrke og håndheve. Vi kan styrke rettighetene og tryggheten for de menneskene som jobber av fri vilje – samtidig som vi hjelper dem som ikke gjør det, ut.

Når slike virksomheter tvinges under jorden, øker tvangsbaserte mekanismer i omfang. Et forbud vil drive kvinner inn i armene på kyniske kriminelle – det vet vi. Men det eksisterer en mellomting mellom totalforbud og uregulerte markeder. Og det er det stripperne etterspør.

Ikke alle strippere er kvinner

Elin Ørjasæter påpekte nylig dobbeltmoraleni hvordan vi møter kvinnelige og mannlige sexkjøpere i sin kronikk «kvinner som kjøper sex». Eksempelet hun bruker, er ikke det beste, og tonen er fordømmende, men poenget står.

Vi har også eksempler på kvinnelige hjelpearbeidere og nav-ansatte som innleder seksuelle relasjoner med (yngre) menn i utsatte og sårbare situasjoner, som står i et (økonomisk) avhengighetsforhold til kvinnene.

I intervjuer med mannlige strippere foran kvinnelig publikum, i forbindelse med utdrikkingslag og lignende, kommer det frem at veien er kort fra stripping til sex med klienter.

Hvordan konseptet handel med menn passer inn i Rødts og SVs syn på stripping som forkastelig kvinnesyn, hadde vært interessant å vite.

Penis og arvesynd

Debatten om forbud mot stripping gir også en fornemmelse av at motstanden ikke bare handler om omtanke for utsatte kvinnelige sexarbeidere. Et fiendtlig syn på mannlig seksualitet ulmer under overflaten.

En forestilling i feministisk teori er at objektivisering av kvinner danner grunnlag for en «voldtektskultur». Det gjelder stripping, prostitusjon, pornografi, men også tilsynelatende uskyldige ting som sexdukker. I artikkelen om sexdukker kobles et uttrykk for mannlig fantasi og masturbasjon til «voldtekt».

Fjelltun skriver at «[strippeklubbene] bidrar til ideen om at menn har en rett til erotikk, sex og kropp på sine premisser».

Maktdynamikken er ikke gitt. Snur vi det på hodet, kan vi undre oss om sex som byttehandel også foregår på kvinners premisser. Der sex, direkte og indirekte, blir byttet mot status, trygghet og materielle goder. Hvis menn får lett tilgang til sex via kjøp, kan det føre til at andre kvinners seksuelle makt og kapital blir mindre, der til og med sexdukker blir en trussel.

Men menn har rett til å eie sin seksualitet og uttrykk. Det har strippere også. Det har alle mennesker. Bare ikke på bekostning av andre.

Staten som oppdrager

Det finnes en holdning på norsk venstreside som ser det som statens oppdrag å fremme «god moral». Å regulere andres seksuelle uttrykk og karrierevalg ut i fra en forståelse om at ens eget verdisyn er en slags gullstandard alle må rette seg etter, er grunnleggende autoritært.

Fjelltun skriver «Du trenger ikke tro at kvinner blir ødelagt på kropp og sinn av stripping for å ønske dem noe annet. Du trenger bare å ønske dem en yrkeskarriere som ikke avhenger av menns blikk og menns kjøpekraft». Men det er ikke opp til oss å regulere andre menneskers liv ut fra hva vi ønsker for dem.

En pragmatisk tilnærming til hvordan vi kan sikre sexarbeideres rettigheter og trygge deres arbeidsvilkår er mer fornuftig enn kategorisk motstand.

«Man hjelper ikke strippere ved å fortsette å se på arbeidet vårt som noe skamfullt, eller noe som nødvendigvis skader oss. Min erfaring er at den største belastningen kvinnene opplever i dette yrket, faktisk er stigmaet samfunnet påfører oss,» skriver «Alma».

Hvis feministisk teori er i kollisjon med det beste for «Alma» og hennes arbeidskollegaer, står min solidaritet med stripperne. La oss jobbe for et samfunn der kvinner og menn får nyte sin seksualitet i fred fra både moralisme, undertrykking og vold.