Dette innlegget ble først publisert i subjekt 21.9.2022

Skrevet av Emilie Brandshaug.

Iranske myndigheter er redde for oppmerksomhet rundt drapet på Masha Amini (22). Den oppmerksomheten skal vi gi dem,

Iran nå: De kutter håret og brenner hijabene. Demonstranter tar til gatene. Opprøret sprer seg som en bølge over hele landet. De som hever stemmen risikerer skudd fra politiet, arrestasjoner og tortur. Fire personer rapporteres å være drept under opptøyene så langt.

I skrivende stund (tirsdag kveld) tar protestene seg ytterligere opp. Det ropes «Død over diktator». Kvinner og menn står forent opp mot 43 års undertrykkelse fra det iranske diktaturet. Mørket legger seg, men angrepet fra regimet venter. Vi holder pusten. Hvor mange flere døde før daggry? 

Alt dette skjer grunnet drapet på en ung kvinne.

Hun het Masha Amini og var 22 år gammel. Hun hadde livet foran seg, men møtte en brutal død. Grunnen? Hun hadde ikke dekket til hvert hårstrå.

Dekket ikke hvert hårstrå. Ble drept.

Masha var sammen med broren sin da hun tirsdag 13. september ble arrestert av landets «moral politi». Øyenvitner har fortalt at hun skrek og ble slått før hun ble tvunget inn i en politibil. Etter tre dager senere var hun hjernedød.

En gruppe Iranske hackere har sluppet bilder av det som skal være Mashas skalle. De viser flere dødelige brudd. Andre bilder viser blodansamlinger i lungene. Den offisielle dødsårsaken er hjerteinfarkt, men alt tyder på at hun ble mishandlet til døde.

Iranske myndigheter hevder at hennes død skjedde av naturlige årsaker. Politiet sier dette var en «uheldig» hendelse og at påstander om mishandling er løgn.

Livet under diktaturet

Kort tid etter revolusjonen i 1979 kom landets øverste leder, Ayatollah Khomeini, med et direktiv om at «på en offentlig arbeidsplass skal kvinner ikke møte opp nakne, de kan møte opp på jobb hvis de bærer hijab.» Direktivet resulterte i en massiv demonstrasjon mot obligatorisk bruk av hijab på kvinnedagen 8. mars 1979. I juli 1980 ble loven først vedtatt, men gjaldt arbeidsplasser, men fra juli 1981 gjaldt den som et generelt påbud.

I 1983 kom paragrafen som fastsatte 74 piskeslag som straff for kvinner observert i offentligheten uten hijab.

Siden den gang har det vært jevnlige protester. Flere har måttet bøte med livet. Som regel har disse kvinnene vært modige aktivister som hever stemmen og fjernerhijaben i protest.

Det som gjør at Amini skiller seg ut, er at hun var en helt vanlig jente på ferie med sin familie. Hun hadde hijab. Den dekket bare ikke håret «godt nok». Den iranske politisjefen, Hossein Rahimi, hevdet at Masha Amini kledde seg upassende. Siste bilde av Amini fra retten viser at hun er tildekket fra topp til tå, med unntak av ansikt og hender.

Norsk unnfallenhet

Hashtaggen #MashaAmini skal ha blitt brukt over en million ganger siden saken ble kjent. EU og flere internasjonale kjendiser, som J.K. Rowling og Sharon Stone, har gått ut og fordømt drapet.

I Norge tok det et døgn før den første artikkelen ble publisert i en norsk avis – VG.

Blant norske stortingsrepresentanter var det stille frem til tirsdag, med unntak av Masoud Gharahkhani. Den norsk-iranske spaltisten og aktivisten, Mina Bai, har vært på ballen fra starten og sørget for oppmerksomhet omkring saken. Hun er frustrert over norsk unnfallenhet, og spør utenriksministeren hvorfor hun ikke fordømmer drapet.

Fem dager etter drapet reagerer Annikken Huitfeldt (AP). På kritikken om stillheten svarer hun at «ingen har spurt meg», og henviser til uttalelsen fra EU. Hun befinner seg i New York i FNs generalforsamling og har kanskje ikke fått det med seg. Har ikke Utenriksdepartementet ansatte som varsler ministeren?

Det er underlig at en regjeringen som er så opptatt av kvinners og jenters rettigheter ikke engasjerer seg i denne saken på eget initiativ, uten å ha «blitt spurt».

Norges regjering har økonomiske interesser av å pleie relasjonen til Iran. Fiskeri og olje/gass er de to største handelsvarene mellom de to landene. Det kan være en forklaring, men bør ikke være et hinder for å stille regimet til ansvar. Det gjorde Norge i George Floyd-saken, selv om vi har større handelsforbindelser med USA.

Mørkemenn med frykt for kvinner

Masha var to år yngre enn meg. En ung jente med livet foran seg. 2.803 kilometer unna ligger jeg trygg i Norge. Kanskje verdens beste sted og tid å oppholde seg som kvinne. Her har jeg ytringsfrihet, religionsfrihet, og lov til å kle og te meg som jeg vil. Frihet til å utøve min seksualitet akkurat slik jeg vil. Og jeg benytter meg av disse frihetene til det fulle. Det er slikt som gir livet form og mening.

Jeg kjenner et ulmende raseri spre seg i meg. Rettet mot mørkemenn, som ser det som sin rett å undertrykke, tie og drepe kvinner. Jeg kjenner et raseri på vegne av alle som fikk livet revet fra seg, i kampen for rettigheter sånne som meg tar for gitt. Det finnes, som Mina Bai påpeker, politiske og ideologiske strømninger i Norge som bidrar til at reaksjonære religiøse krefter slipper å bli stilt til ansvar for normalisering av overgrep og undertrykkelse.

Det finnes en berøringsangst blant makthavere, innenfor politikk, religion og kvinnegrupper (spesielt på venstresiden) som allierte seg med disse kreftene i «dialogens» navn. Vi kan ikke lenger late som det ikke er slik. Jeg kjenner en enorm beundring for kvinnene i Irans gater, og mennene som støtter dem. De som bokstavelig talt risikerer eget liv, i opposisjon til regimet.

Legg press på regimet

Irans president, Ebrahim Raisi, ankom FNs forsamling (hvor Anniken Huitfeldt befinner seg) tirsdag kveld. Iran sitter nemlig i FNs kvinnekommisjon. Det er så absurd som det får blitt. Tirsdag går FN ut og uttaler seg om saken.

Regimet i Iran er i disse dager i forhandlinger for å reversere sanksjoner påført grunnet atomprogrammet deres. Deres hovedprioritet er å løfte sanksjonene og dermed sette oljeeksporten i høygir. Økonomisk nedsmelting og kolossal inflasjon har skapt uro og misnøye blant befolkningen. Regimet tåler ikke massiv mobilisering, demonstrasjoner og press på styresmaktene.

En verdensopinion som fokuserer på det iranske regimets aggresjon og brutalitet, blir en hemsko i forhandlingene. Derfor er styresmaktene redde for oppmerksomhet rundt Mahsa-drapet. Den oppmerksomheten skal vi gi dem.
Iranske kvinner stiller seg i skuddlinjen. Det minste vi kan klare er å vise solidaritet.

Det har gått 43 år siden revolusjonen. Ikke la Masha Amini bli nok en glemt tragedie. Det iranske folket har vært våkne lenge, la oss våkne opp sammen med dem og jobbe for en varig endring.