Skrevet av Emilie Brandshaug, først publisert i subjekt 27.09.2024.

Ingress: Barneombudet viser seg som en av mange spydspisser i offentlig forvaltning som forfekter fiendtlige holdninger mot barn.

Norske barn har et problem. Problemet er barneloven. Den fører til at skilsmissebarn i praksis forblir rettsløse og ikke får oppfylt sin lovpålagte rett til familieliv med begge foreldre, skulle saken havne for domstolene.

Den norske barneloven legger nemlig til grunn at finnes konflikt mellom foreldrene, skal retten gi hovedomsorgen til kun den éne av foreldrene med unntak av særtilfeller. Skal loven være i tråd med barnas interesser, må den utformes omvendt. Nemlig at barna som hovedregel skal ha bosted hos begge foreldre, med unntak av tilfeller der en av foreldrene viser seg særlig uegnet.  

Høringsfristen til den nye barneloven gikk ut denne måneden. Aftenposten laget i den forbindelse en sak med Barneombudet, som har kommet med høringssvar til lovforslaget. Det nye forslaget til barnelov vil dessverre ikke sikre barnas rett til hverdagsomsorg fra begge foreldre som hovedregel, men lovforslaget åpner for at dommerne kan idømme hovedomsorg til begge foreldre, også utenom særtilfeller.

Man skulle tro at et Barneombud som var opptatt av barns oppvekstsvilkår ville være positiv til denne endringen i barns rettsvern. Men Barneombudet uttaler følgene til Aftenposten: 

«Når de foreslår dette med likestilt foreldreskap, kan det se ut som et tiltak for likestilling mellom foreldre. Det kan ha en verdi, men i saker som dette må barnets beste gå foran». Og videre: «Vi vet at det er mye konflikter knyttet til skilsmisse som går ut over barn. Det er viktig at vi ikke lager enda flere anledninger for konflikt som får konsekvenser for barnet».

Barneombudet forsterker med dette en konfliktlinje som i praksis hindrer barn i å få like mye omsorg fra begge foreldre, og dermed viderefører dagens skadelige praksis. Det er svært uheldig for norske barn.

Dagens lov premierer konflikt

Konfliktforskning viser at to store drivere for konflikt er ubalanse i makt og uklare roller. I barnefordelingssaker bidrar domstolene til å øke konflikten ved å dømme slik at den ene parten får mer makt. 

«Avtalefrihet» kan også misbrukes, ettersom det gir foreldrene frihet til å sabotere avtaler. Det er gjerne parten med mest makt som gjør dette, og følgen er uklarhet i foreldrerollene.

Slik barneloven er utformet i dag er det fritt frem for å bruke konflikt som et våpen for å hindre barnas kontakt med den andre forelderen. Fordi konflikt i seg selv er grunnlag for at barnet ikke skal kunne nyte godt av hverdagsomsorg fra begge foreldre.

Konfliktmantraet som herjer i familievern, domstol og blant sakkyndig er en garanti for konflikt. 

Legger man barnas beste til grunn, sier man så at barnas beste er avhengig av den som _ikke_ ønsker samarbeid. Dermed ligger barnas rett til en god oppvekst med like mye omsorg fra mor og far, i hendende til den som er mest konfliktskapende.

Barneombudet taler mot erfaring og forskning når hun sier at likestilling er konfliktskapende.

Erfaringer fra Sverige viser at et mer likestilt foreldreskap reduserer konflikter som går til rettslig behandling. Etter at delt bosted ble innført som norm, falt antallet konfliktsaker. Når et krav om samarbeidsvilje ble innført, steg antallet saker igjen.

Dette viser at lovens utforming har stor betydning for konfliktnivået. Nettopp derfor er det viktig å likestille foreldrene, for barnets beste.

Karolinska Institutet dokumenterer at barn flest har det best med en 50/50 bostedsløsning. 

Hvorfor støtter ikke Barneombudet seg til denne omfattende forskningen? 

William Fabricius, professor i psykologi ved Arizona State University, har også vist at barn som lever med høy konflikt mellom foreldrene, kommer best ut når begge foreldrene har lik foreldremyndighet og delt omsorg. 

Kort sagt, forskningen og erfaringene fra Sverige er klare: Hverdagsomsorg fra begge foreldrene er det beste for barn, også når det er konflikt mellom foreldre.

Er ikke Barneombudet klar over denne forskningen? Eller velger hun likevel å ikke ta hensyn til hva som er barnas beste oppvekstsvilkår?

Uansett hva intensjonen er, jobber Barneombudet med sine utspill imot barns interesser, i praksis.

Hvem tjener på dagens system? 

Rundt 20% av alle sivile saker som havner for retten er barnefordelingssaker. Det er et enormt apparat bestående av dommere, advokater, sakkyndige og familievern som sysselsettes av at foreldre blir nødt til å gå rettens vei for å fastsette hvor barnet skal bo. Disse feltene er dominert av kvinner.

Eksempelvis er kvinnelige advokater (etter advokatforeningens tall) 1.33 ganger mer sannsynlig å jobbe innenfor familierett enn mannlige advokater. Hvis regelverket hadde vært tydeligere og foreldre ble tvunget til samarbeid, ville flere av disse arbeidsplassene gått tapt. 

Har vi en barnelov som først og fremst skal skape sysselsetting for høyt utdannede kvinner?

Vi vet at når kun én forelder har bosted alene, er det i 87.5 % av tilfellene mor. (Tall fra Aftenpostens sak)

Vi vet også at bostedsforelderen får økt barnebidrag og offentlig støtte, jo mindre barnet er sammen med den andre forelderen. Samværssabotasje lønner seg økonomisk, som nettopp ble tydelig denne uken da høyesterett bestemte at en far måtte betale forhøyet barnebidrag som følge av at mor urettmessig holdt barnet vekke fra far.

Høyesteretts dom er en fallitterklæring for landets barn som nå ikke har noe rettsvern mot at en forelder kan sabotere rettskjennelser og attpåtil belønnes for det. Dette har myndighetene bifalt. Barneombudet viser seg dermed å være én av mange maktfaktorer som motarbeider barnas beste.

Man kan stille spørsmål ved om loven er så tydelig barne- og mannsfiendlige som domstolene sine avgjørelser kan tyde på eller om det er den norske dommerstanden som er partiske og forenet i sin fiendtlighet mot barn og menn? 

Det er i alle fall viktig og av allmenn interesse, også ved den enkelte dommer som har utøvd barnefiendtlige avgjørelser, å få avdekket hva som egentlig skjer i domstolene. Det er stor avstand mellom allmenn rettsoppfatning og den praksis og maktutøvelse som dommerne i norske rettssaler bedriver.

Tvinges man til å samarbeide, gjør man gjerne det. Får man insentiver fra loven for å hindre samarbeid, er det lettere å gjøre det. Samværssabotasje bør behandles slik som alle andre former for kriminalitet. Det bør ikke belønnes økonomisk. Det bør straffe seg. 

I Danmark har foreldre blitt dømt til fengsel for å ikke utlevere barnet til den andre forelderen i tråd med rettens bestemmelse. Å gjøre belønning for sabotasje om til straff bør være et av den nye barnelovens hovedpoenger for å sikre barns rett til en trygg barndom.

Men hvem er egentlig premissleverandørene for utformingen av barneloven?

Jo, det er nettopp kvinner. Kvinner bestemmer at kvinner skal opprettholde makt. Lovnaden om at kvinners makt skulle føre til myke verdier og omsorg var et byggverk reist av luft. Illusjonen om det gode kjønn har sprukket og i ruinene ligger tusenvis av uskyldige barn.

Misledende om avtalefrihet

«Foreldre har alle muligheter til å bli enige. Det er avtalefrihet. Er de enige om ting, så er det ikke noe problem. Men denne loven blir viktig når man ikke er enig. Der ser vi at en løsning som flytter beslutningen fra der barnet er, kan gi mer konflikt» sier Barneombudet. 

Barneombudet er nødt til å vite at avtalefrihet slik det presenteres er misledende. Det er som hun sier ikke behov for loven ved tilfeller av enighet. Det er selvfølgelig særlig de barna som lever under foreldre med uenighet som trenger et tydelig lovverk som sikrer deres rett til familieliv med begge foreldrene. 

Barnas beste i lovs form er i grunnen enkel og kan i hovedsak uttrykkes slik:

 «Barn har rett til like mye tid sammen med både mor og far, selv når disse ikke bor sammen. Det følger av å ha foreldreansvar for barn at en alltid velger barnas beste og barnas rett til like mye tid med begge sine foreldre slik at trygg, god, og kjærlig hverdagsrelasjon best mulig kan få utvikle seg og bli til en livslang ressurs og tilhørighet i barnets selv.»

Det eneste som gjør en slik lovgivning komplisert er hvis man har vikarierende motiver. Et slik motiv kan for eksempel være hvis en har til hensikt å drive kvinnekamp forkledt som barnets beste. 

Barneombud eller Kvinneombud?

Ville det ikke vært positivt å styrke fedres rett til medbestemmelse? Spør Aftenpostens journalist. På det svarer Barneombudet følgene:

«Det kan ikke handle om hensynet til foreldre eller prinsipper om likestilling. Det er barnets behov som må være det førende. Ikke mødre eller fedres rett.» Det er kun Barneombudet som snakker om mødre og fedres rett. Vi andre snakker om barnas rett. Barneombudets utspill fremstår som et forsøk på å skape en falsk motsetning og etterlate et inntrykk av at det ikke er i barns interesse med en like tilstedeværende far som mor. 

Barneombudet utviser både mannsforakt og barneforakt når hun angriper barns behov for hverdagsomsorg fra begge foreldre. Det er urovekkende at Barneombudet, som skal representere barnas interesser, ser ut til å forsvare et system som premierer konflikt og undergraver barns rett til familieliv med begge foreldre. Barneombudets holdninger er derfor ikke bare problematiske, men direkte skadelige for barnas beste. 

Barneombudet må enten reflektere over sitt mandat og ta hensyn til den omfattende forskningen som understøtter barns behov for lik omsorg fra begge foreldre, eller hun må overlate stafettpinnen til noen som utelukkende jobber for barnas beste.

I mellomtiden kan hun, og alle oss andre, spørre seg hvem Barneombudet egentlig jobber for. Det ser nemlig ut til at Barneombudet forfekter kvinners interesser under påskuddet at det er barna hun er opptatt av. Det kan umulig være Barneombudets mandat. Vi kan ikke akseptere et Barneombud som seiler under falskt flagg. Vi kan ikke akseptere at mennesker i offentlig forvaltning handler fiendtlige mot barn.

Det er på tide at både Barneombudet, lovverket og domstolene i likhet med foreldre, tvinges til å samarbeide om barnets beste.