Shadow of justice by Jovan Carvor

.

Innledning: Som journalist er min oppgave å formidle virkeligheten, også når den er ubehagelig. Men hvordan deler man en sannhet ingen vil se eller høre?

 

Menneskesinnet er ganske fastlåst på måter som gjør at det stritter imot ny informasjon. Hjernen er altså lite mottakelig for informasjon som utfordrer alle dets narrativer uansett hvor riktig eller sannferdig ny informasjon måtte være.

 

Disse mekanismene har vært til stor nytte for menneskehetens overlevelse, men de gjør også hjernen sårbar ved at den lett klamrer seg til skadelige feilslutninger. Noe som langt på vei forklarer hvorfor vi ikke ser ut til å lære av historiens mange grusomheter.

 

Det skal altså mye til før du og jeg endrer oppfatning av virkelighetsbilder vi allerede har dannet oss. Endring skjer ofte først når vi selv, eller noen vi er glade i, står i livsfare eller noe rokker ved vår opplevelse av trygghet. De fleste av oss har vært i situasjoner vi ikke trodde var mulig før det rammet oss selv.

 

Noen virkeligheter er så mørke at vi instinktivt skyver dem bort. Vi beskytter oss selv ved å ignorere det som er for vondt å ta inn – spesielt når vi, direkte eller indirekte, er del av problemet.

 

Alvorlig psykisk vold mot barn, som foreldrefremmedgjøring, er et slikt tema. I Norge blir tusenvis av barn utsatt for dette – med støtte fra systemer som domstoler, psykologer, hjelpeapparat og fra deg og meg.

 

Som leser er du enten selv en utøver eller så kjenner du helt sikkert flere som er det. Det skjer fordi vi som samfunn tillater det. Fordi vi som voksne ofte er mer opptatt av å beskytte oss selv fra ubehag enn å beskytte de utsatte barna.

 

Journalistene vet det. Politikerne vet det. Domstolene vet det.

 

«Kan dette virkelig skje i Norge?» tenker du kanskje. «Vi bor jo i verdens beste land med rettssikkerhet for alle.» Men vi er også landet som har blitt dømt flest ganger i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen for brudd på familiers rettigheter.

 

Fordi problemet ligger i omgivelsenes unnfallenhet, kan vi også sammen være en del av løsningen. Om du ønsker å være en som ønsker å hjelpe voldsutsatte barn, kan du lese denne teksten med et åpent sinn og du kan dele den videre.

 

Det kan være du vil oppleve motstand i deg selv, og det er naturlig. Spør deg selv hvorfor det føles ubehagelig – og hva du kan gjøre for å hjelpe. Disse barna trenger voksne som våger å se dem, høre dem og dele deres historie.

.

Rettsløse norske barn – forbrytelser vi velger å leve med

.

Ingress: Høyesterett tar seg til rette og gjør norske barn rettsløse med sin dom i saken om barnebidrag. Det burde bekymre alle som ønsker et fredelig samfunn bygget på lov og rett.

.

I september avsa Høyesterett en dom om barnebidrag mellom en far og staten, representert ved NAV. Barnets mor hadde holdt barnet hos seg i strid med dom om foreldreansvar og bosted. Til tross for at moren var fradømt foreldreansvaret, mente Høyesterett at hun skulle motta bidrag på vegne av barnet, og faren ble dømt til å betale. På denne måten ble mor økonomisk belønnet for å bryte en rettskraftig dom, under påskudd om barnets beste.

 

Da foreldrene opprinnelig var i retten for å avgjøre foreldreansvar og bosted, ble det bestemt at barnet skulle bo hos far fordi retten mente, med støtte fra barnevernet, at barnet ville ta skade av å bo hos mor. Mor ble også ilagt besøksforbud mot barnet. Et hovedtema i saken var foreldrefremmedgjøring, der morens sterke påvirkning førte til at barnet uten grunnlag tok avstand fra far. Dette opplyser farens advokat Øivind Østberg til Subjekt denne uken.

 

Foreldrefremmedgjøring regnes som en alvorlig form for psykologisk vold, hvor barnet tvinges til å ta livet av en del av seg selv og avvise én forelder for å oppnå aksept fra den som utsetter barnet for psykisk vold. Konseptet kan beskrives slik: “Du blir bare elsket av Mamma hvis du hater Pappa.” 

 

Grunnlaget for en rettsstat er bygget på borgernes tillit til at staten sikrer deres rettigheter. Vi lever i en samfunnsmessig kontrakt hvor borgerne sier ifra seg frihet og overholder lover og regler i bytte mot beskyttelse fra staten. Bli vi utsatt utsatt for urett forventes vi å gå rettens vei. Tar vi saken i egen hender, straffes vi av statens voldsmonopol. Fred i samfunnet og mellom innbyggere og stat er avhengig av at begge parter opprettholder sin del av kontrakten. Men hva skjer når staten ikke oppfyller sin del av avtalen?

 

Barnelovens overordnete formål er å sikre barnets beste. Når høyesterett ved sin dom oppmuntrer til adferd som retten selv mener er til skade for barnet, er det en fallitterklæring for rettsvernet til landets barn og uforenelig med lovens intensjon. En domstol som ikke respekterer lovens intensjon, respekterer hverken folkestyret eller befolkningen. Hvorfor skal da folket respektere rettsvesenet? 

 

Ved lov skal landet bygges ikke ved ulov ødes

.

Prinsippet fra Frostatingloven oppsummerer hvordan samfunnet bygges gjennom lovlydighet og ødelegges av ulovlige handlinger. Men høstens høyesterettsdom om barnebidrag utfordrer dette.

 

Selvom Høyesterett i denne saken ikke kunne ha pålagt NAV å fysisk flytte barnet fra moren til faren kunne høyesterett pålagt NAV å ikke gi økonomisk oppmuntring til rettsstridig opptreden, og dermed ikke legitimert adferden til moren. Høyesterett kunne også gitt ettertrykkelig kritikk til de andre rettsinstansene og politiet som tillot barnet å bo hos den forelderen som utsatte barnet for vold. På den måten kunne høyesterett ha sendt et tydelig signal om at vold mot barn ikke aksepteres. I stede gjør høyesterett det motsatte.

 

Der moren i saken ble belønnet økonomisk for å bryte rettskraftig dom og etter samme doms syn påføre barnet skade, ble til sammenligning en fisker i nord nylig dømt i høyesterett for sin «haill» kommentar til to kvinnelige fiskeriinspektører, og økonomisk sanksjonert. Sakene er ulike, men høyesterett som er vårt øverste organ for adferdsregulering sender like vel et signal om at brudd på loven kan aksepteres hvis det begås av kvinner og at uønskede seksuelle kommentarer rettet mot kvinner, er mere alvorlig enn psykisk vold mot barn.

 

Er dette engangshendelser? Ifølge en analyse fra Dagbladet Magasinet av 1118 promilledommer fra 2017, hadde kvinner som ble dømt for ruskjøring 1,7 ganger større sannsynlighet enn menn for betinget fengsel. Kvinner fikk ofte straffereduksjon og ble møtt med sympati, mens menn risikerte skjerpet straff. Det var ingen kjønnsforskjeller i politiets straffeinnstilling – forskjellene oppsto når sakene ble behandlet i retten.

 

Vi kan også lese at dommere, advokater og forskere Magasinet snakket med, mener det er grunn til å tro at kjønnsforskjellene også finnes i saker med andre typer lovbrudd. Og nettopp et annet og mere relevant lovbrudd i denne sammenhengen er oversikten fra Aftenposten over hvilke voldsutøvere som blir forstått og unnskyldt i retten. De avdekket en ulikhet i mødres favør. Med dette viser retten en tydelig en slagside i kvinners favør på bekostning av barn og menn

 

Så hva gjør vi egentlig for å rette opp dommerstandens åpenbare forskjellsbehandling i strid med deres lovpålagte mandat? Til tross for klare indikasjoner på kjønnsdiskriminering av fedre og menn, fokuserer vi i Norge på å styrke kvinners og mødres posisjon i retten i enda større grad.

 

Barnas undergang til kvinners gagn

 

Å forbedre kvinners stilling i retten har vært et politisk mål siden 1970 – tallet da faget kvinnerett ble etablert som et eget spesialfag ved Det juridiske fakultet i Oslo. Formålet var «å beskrive, forstå og forbedre kvinners stilling i retten og samfunnet» og søkelyset mot kvinner ble begrunnet i systematiske samfunnsmessige, økonomiske og politiske forskjeller mellom kjønnene som man mente i overveiende grad gikk i kvinners disfavør.

 

I rapporten KJØNN OG RETT — KVINNE-, KJØNNS- OG LIKESTILLINGSPERSPEKTIVER I JUSSTUDIET, fra 2022, hvis formål er å gjennomgå kjønnsperspektivet i jusstudiet, er det overveldende fokuset på kvinner som tittelen avslører. Av de 25 forfatterne og redaktørene i rapporten kan man lese 4 mannsnavn.

 

Også internasjonalt har det vært stor oppmerksomhet rundt betydningen av kvinneperspektiver i forskning og utdanning som en integrert del av alle disipliner. Da Norge sendte sin tiende rapport til FNs komité for kvinnediskriminering i 2021, ble den åpnet slik:

 

A strong professional community in women’s law and anti-discrimination law has been built at the University of Oslo, among other institutions. The Faculty of Law at the University of Oslo has a dedicated unit for women’s law, child law, and gender equality and anti-discrimination law. Other universities also have expertise in women’s law at their law faculties. The Faculty of Law at the University of Oslo has worked actively to incorporate the female and gender perspective into its law programme. In 2018, it conducted a survey of lecturers on the programme on the question of how the female and gender perspective is incorporated into the different subjects.

 

Kjønnsperspektiv i jussen ser med andre ord ut til å være synonymt med kvinneperspektiv og være ideologisk styrt lokalt som globalt. Hva slags konsekvenser får det for barn?

 

I Lise Gundersens rapport Barneloven blir til fra 1984 beskrives hvordan rene kvinneinteresser ble fordekt som barnets beste i mange av aktørenes retorikk, og påvirket utformingen av barneloven som trådte i kraft i 1981. Høyesteretts argumentasjon i bidragssaken over 40 år senere kunne vært hentet rett ut fra denne rapporten, der fokuset angivelig er på barnet, men tilsynelatende skjuler andre motiver. Det er vanskelig å tro at Høyesterett virkelig har barnets beste i tankene når de gir grønt lys for sabotasje og psykisk vold mot barnet, under påskudd av barnets rett til underholdsbidrag.

 

Veien til helvetet ser ut til å være brolagt med ensidig fokus på kvinners stilling i jussen.

 

Summum ius, summa iniuria

 

Det latinske uttrykket “summum ius, summa iniuria” betyr at streng rett kan bli den største urett. Dette, som er et av jussens eldste prinsipper, advarer mot at rigid lovtolkning kan føre til urimelig utfall og understreker behovet for tolkninger basert på fornuft og rettferdighet. Høyesterett bryter med dette når fedre strengt dømmes til å betale bidrag, selv når mor saboterer samvær attpåtil uten konsekvens.

 

Loven om barnebidrags opprinnelige formål var å gi økonomisk støtte til barn der fedre ikke tok sitt ansvar, ikke for at mor skulle tjene penger på å sabotere samvær med far. At økonomisk gevinst kan oppnås gjennom samværssabotasje ble tydelig med Høyesteretts dom. Vi ser også at mor er bostedsforelder i 87,5 % av de tilfellene barnet kun bor med én forelder og at støtteordninger og barnebidrag øker jo mindre samvær barnet har med den andre forelderen.

 

Argumentet fra dommerne og statens advokater om at det finnes andre sanksjoner for samværssabotasje, er en strategi som tåkelegger realitetene. Disse andre tiltakene fører beviselig ikke frem. Politiet ga mor et forelegg første gang hun brøt samværsordningen. Andre runde gjorde de ingenting. Det går ikke an å fragmentere saken på denne måten da barnelovens overordnete formål om å sikre barnets beste, nødvendigvis må gjelde i alle beslutninger som gjelder barnet.

 

Når en domstol ignorerer bevis for psykisk skade på barnet og tvinger gjennom økonomisk støtte til den forelder som skader barnet, viser det at retten prioriterer mors interesser selv om det fører til at barn må leve under psykisk vold. Konsekvensen er at barn mister sine fedre og omsorgspersoner og i verste grad, også seg selv. Ved å praktisere loven slik, påfører domstolen barnet den største urett.

 

Man kan stille seg spørsmålet om loven selv er barne- og mannsfiendtlig, eller om norske dommere tolker den på en partisk måte som skader barn og menn. Som advokat Øivind Østberg påpeker, er det i alle fall et stort gap mellom folkets rettsoppfatning og domstolenes praksis. Å forstå hva som faktisk skjer i norske domstoler, er derfor av allmenn interesse.

 

Lovløse tilstander

.

Lover skal ha en preventiv effekt. Loven og samfunnet for øvrig setter grenser for uønsket atferd gjennom straff, skam og sosial utstøting fra fellesskapet. Når samfunn og lov derimot tillater – eller til og med oppmuntrer til – skadelig praksis, vil man få en eksplosiv blomstring av akkurat den typen handlinger, selv blant de som bare har noen trekk som under normale omstendigheter ville blitt fint regulert. Høyesteretts dom sender et signal om at denne typen for kvinnelig voldsutøvelse mot barn er akseptert og ønsket i vårt samfunn.

 

Lovverket skal også sikre likhet for loven og frigjøre oss fra samfunnets og den enkelte dommers dogmer, følelser, sympatier og ideologiske overbevisninger, slik at alle skal få likt vern, uavhengig av hvem vi er. Likevel ser vi at retten gjennom de siste tiårene har blitt ideologisk styrt – her til fordel for kvinner. Med rett indoktrinering hever ingen øyenbrynene når barn blir utsatt for livsødeleggende vold. Det kan se ut som likhet for loven ikke gjelder så lenge det innebærer at kvinner må ansvarliggjøres for den uretten de har begått.

 

Høyesterettssaken er ingen enkeltstående sak. Advokat Morten Kjensli har varslet om forutinntatthet blant dommerstanden, og Viggo Kristiansens forsvarer Arvid Sjødin har mistet troen på norsk rettssikkerhet. Etter å ha fulgt en barnefordelingssak tett i flere år der dommere, sakkyndige og advokater bryter lover og retningslinjer som de er forpliktet til å følge, må jeg si meg enig med Kjensli og Sjødin. Saken jeg følger kan sammenlignes med justismordet på Viggo Kristiansen der uskyldige barn og deres far utsettes for alvorlige overgrep fra nevnte offentlige maktpersoner som ville risikert fengselsstraffer, dersom lovens intensjon skulle etterleves.

 

Høyesterett bærer ansvaret for å ivareta alle borgeres rettssikkerhet men opptrer isteden som et juridisk hierarki som gjør menn og barn rettsløse. Når retten svikter på dette grunnlaget, svikter den også sin rolle som garantist for samfunnets trygghet. Når retten gjør borgere rettsløse, hva gjenstår da? Hvilke alternativer har man når ens barn blir ødelagt fra innsiden og ut med rettsvesenets godkjenning og medvirkning?

 

Nylig ble en far tiltalt for å ha drept moren til sitt barn. Før tragedien hadde han søkt hjelp fra politiet da barnet ble bortført til utlandet, men saken ble henlagt. Dette illustrerer hvordan svikt i rettsbeskyttelsen kan få alvorlige konsekvenser. Når rettsapparatet ikke beskytter borgerne truer ikke dette bare vanlige borgere, men også myndighetspersonene som har ansvar for å beskytte dem.

 

Historien viser gang på gang at når makthavere ignorerer folkets advarsler, kan konsekvensene bli fatale. Når retten ikke beskytter, men diskriminerer og segregerer, er det ikke lenger en lovlig makt fordi de ikke forvalter lovens intensjon, borgeres rettssikkerhet og folkestyret. Det skaper grobunn for et samfunn uten lov og rett. Det er ikke bare dommerne som da kan rettferdiggjøre sin selvtekt mot befolkning. I et slikt scenario vil befolkningen også rettferdiggjøre sin selvtekt mot dommerne og de øvrige myndighetene.

 

Høyesteretts fallitterklæring til borgernes rettssikkerhet burde derfor bekymre alle som ønsker et fredelig samfunn bygget på lov og rett.

.

.

.

Henvisning til forskning og faglitteratur som viser at foreldrefremmedgjøring er psykisk vold mot barn.