Debattanten

Kvinnebevegelsen avslører seg selv i forsøket på å stanse ny barnelov

Skrevet av Emilie Brandshaug. En versjon av denne teksten ble først publisert i subjekt den 8.mai.2025.

Ingress: Under dekke av å ville beskytte barn mot voldelige fedre, bidrar kvinneorganisasjonene til at overgrepene mot norske barn får fortsette –  med politisk og moralsk ryggdekning.

Siden 1960-tallet har kvinnebevegelsen aktivt tilegnet seg eierskap til de gode ordene: kjærlighet, omsorg, trygghet, likestilling. Når du eier ordene, eier du virkelighetsbildet. Når du har narrativet, har du makten.

Og med de gode intensjoner og positive ord som retoriske våpen, fører kvinneorganisasjonene i dag en hensynsløs maktkamp – på bekostning av barns rett til hverdagsomsorg og hverdagskjærlighet også fra sine fedre. Det ser vi tydelig i debatten om den nye barneloven, både under høringsrundene og i mediene.

Men først – hva handler den nye barneloven egentlig om?

Den nye barneloven er nå til behandling i Stortinget, etter at Barne- og familiedepartementet la frem Prop. 117 L (2024–2025) den 10. april. Det er ventet at vedtak fattes i løpet av 2025. Samtidig forsøker en rekke aktører – gjennom kampanjer og opprop – å få stoppet eller endret loven før det skjer.

Den endringen som har fått mest oppmerksomhet, er innføringen av begrepet «delt daglig myndighet». Det betyr at foreldre i flere tilfeller skal ta avgjørelser – som for eksempel valg av skole, eller hvor barnet skal bo – i fellesskap. Endringen berører også flyttespørsmålet direkte der det nå foreslås at den som ønsker å flytte med barnet må ta saken til retten dersom foreldrene ikke blir enige. Til nå har det vært motsatt: den som ville hindre flytting måtte gå til sak. 

Et bilde males med bred pensel: Et livredd barn som holder seg fast i et gelender mens det rives bort og tvinges til samvær med sin far. Et sterkt, emosjonelt bilde som umiddelbart vekker medfølelse og avsky. Kunstneren? Inga Marte Thorkildsen – tidligere barneminister, nå talsperson for Stine Sofies Stiftelse.

Under høringen av den nye barneloven 5. mai uttrykte hun bekymring for at barn som lever i frykt, kan bli pålagt samvær med en forelder (les far) de er redde for og videre om som har problemer med å stole på andre og, sitat, «særlig på menn».

Dette er ikke en kritikk av manglende unntaksbestemmelser – det males et generalisert bilde av fedre som trusler mot sine barn, kun i kraft av å være menn, og Thorkildsen var langt fra alene. 

Flere organisasjoner og kvinnenettverk – blant annet Barneombudet, JURK, Norsk kvinnesaksforening, Norsk Kvinnelobby, Redd Barna og Psykologforeningen – presenterte lignende bekymringer med høyt fokus på vold.

Slik ble fortellingen spunnet, vekk fra barns rett til hverdagsomsorg og kjærlighet fra sine to gode _nok_foreldre, og over i en fremstilling der barnet må beskyttes fra sin voldsutøver – som fremstilles som far. Ikke én far – ikke et unntak – men far som arketype, far som fare.

Hvordan kan en tidligere statsråd, nå med faglig forankring i en ideell stiftelse, slippe unna med et så grovt feilaktig narrativ?

Fordi kvinnebevegelsen i flere tiår har tatt og hatt monopol på både språk og sympatier. De definerer hva omsorg er. De eier hva likestilling betyr. Og de former offentlighetens forståelse av hva – og hvem – som er farlig for barn, og hvem som er «de snille».

Problemet? Narrativene som males stemmer ikke overens med virkeligheten. Hva sier forskningen?

Nova sine undersøkelser fra 2007, 2015 og 2023 viser at mødre over tid er mer voldelige mot barna når det kommer til psykisk vold, grov vold og mild vold.

(Funnene kan leses om her i Bufdir-rapport – Vold mot barn fra foreldre).

Undersøkelsene viser altså at det er mødre – ikke fedre – som utøver mest vold mot barn. Likevel har mødre eneomsorgen i 90 % av tilfellene der barn kun bor med én forelder.

På direkte spørsmål under høringen om sine egne funn, avviser så Anja Bredal ved NOVA, at mor er overrepresentert på grov vold – til tross for at det er dette tallene viser. 

Der Thorkildsen spinner et narrativ om den voldelige far, underspiller Bredal mors vold. Dette er to sider av samme historiefortelling – som bidrar til en fordreining av sannheten. 

Ingen vil påstå at mødre flest er voldelige. Det er de selvsagt ikke. Men statistisk sett er altså den aller farligste et barn kan være overlatt til, sin egen mor – og mor er oftest alene med barnet. Skulle vi brukt kvinneorganisasjonenes logikk, burde staten hatt tilsyn med alle alenemødre. Men det er ikke disse barna kvinneorganisasjonene er opptatt av.

Vold er et unntak. Og unntak skal behandles som det. Når kvinneorganisasjonene, med Thorkildsen i spiss velger å gjøre unntak til hovedregel, er dette klart i strid med ideen om et fritt samfunn tuftet på menneskerettigheter, demokratiske prinsipper og rettssikkerhetsprinsipper. 

Barnloven må være basert på fakta, ikke følelser. Forskningen er klar: Delt bosted – der barnet får kontinuerlig omsorg fra begge sine tilstrekkelig gode foreldre – er den beste løsningen for barn etter foreldrenes samlivsbrudd, også i saker som i utgangspunktet klassifiseres som «høykonflikt» (Fabricius, 2020; Forslund et al., 2021)

Selvfølgelig må dette da være hovedregelen i barneloven. Vold, misbruk og overgrep, er så alvorlig at dette ikke kan være en del av barneloven – dette må behandles under straffeloven.

Skulle man gjøre det motsatte – å basere hovedregelen på unntaket – vil det kunne føre til mer vold i motsatt retning: Påstander om vold kan bli et effektivt våpen for å eliminere den andre forelderen fra barnets liv. Slik legitimeres en ny form for overgrep – forkledd som vern.

Like skadelig som fortellingen om den voldelige far, er myten om den milde og alltid trygge mor. Når mor automatisk anses som omsorgsfull, overses lettere hennes vold, manipulasjon og omsorgssvikt – med systemets støtte. Disse to ytterpunktene – blir dermed ikke bare to myter, men farlige løgner som i praksis muliggjør psykisk vold mot barn.

Slik foregår det:

Først skapes en historie om at far er farlig. Denne historien spres til omgivelsene, inklusive hjelpeapparat og rettsvesenet som deretter rykker ut for å «redde» barnet ved å fjerne far. Dette muliggjøres av myten om den milde og omsorgsfulle mor. En bekymret mor må alltid tros, eller?

Men å frata et barn en god (nok) forelder er i seg selv vold – begått av den andre forelderen og nå med systemets aktører som medløpere.

Omsnuing av voldsforhold er en særegen form for vold som kvinnelige voldsutøvere benytter seg av. Strategien går ut på at voldsutøveren snur om på voldsforholdet, og spinner et narrativ til omverdenen om at hun er offeret – og vinner støtte i offentligheten. (Bufdir – Den mannlige smerte, 2017)

Foreldrefremmedgjøring og samværssabotasje er alvorlige og utbredte fenomener og en form for psykologisk vold, også hovedsakelig utøvet av kvinner. Man fjerner en far som følge av løgner og svartmaling av hans karakter, med alvorlige konsekvenser for barna.

Nyere forskning viser også at en betydelig andel av foreldrene som aktivt vender barnet mot den andre forelderen og tar over eneomsorgen, har svekket omsorgsevne, og at vesentlige av disse utsetter barnet for dokumentert vold og overgrep (Sharples et al., 2023).

Dette er den formen for vold som Inga Marte Thorkildsen, Barneombud Mina Gerhardsen, Psykologspesialist Heidi Wittrup Djup, Redd Barna, UNICEF Norge, JURK – Juridisk rådgivning for kvinner – og mange flere, viderefører og legitimerer. Nå også gjennom sitt opprop for å stoppe den nye barneloven. 

Med sin kampanje mot at barn skal få nyte hverdagsomsorg og hverdagskjærlighet også fra sin far, frarøver de barna muligheten til å skape livslange verdifulle relasjoner til sine fedre. 

Vet de ikke bedre? Skal vi virkelig tro at mennesker som jobber med barn og familier, og som uttaler seg med tyngde i det offentlige ordskiftet, ikke kjenner til den forskningen som ligger til grunn for lovforslaget?

Hvis de ikke gjør det, lider de av en unnlatelsessynd – fordi de burde visst – og er ansvarlige for konsekvensene av sine handlinger.

Alternativt er disse politikerne, fagpersonene og kvinneorganisasjonene klar over hva de driver med. Alternativt vet de at kampanjen de fører for å spinne et narrativ om den voldelige far og den milde mor er til skade for barn. Alternativt vet de at å hindre barn kjærlighet og hverdagsomsorg fra begge sine foreldre er skadelig for barn.

Da er det er helt andre motiver som ligger til grunn, som ikke er forenelig med å ha tungtveiende posisjoner som de skal bruke til å tale for barns beste.

For disse aktørene handler ikke dette om barnet beste, men om kjønnsmakt. Makthavere som misbruker sin makt skal ansvarliggjøres uansett hvem de er. I dag er det kvinnemiljøene og deres støttespillere som sitter med definisjonsmakten. Og de misbruker den – på barns bekostning.

Konklusjonen er klar:

Kvinneorganisasjonene har perfeksjonert kunsten å spinne fortellinger i flokk – til løgnen fremstår som sannhet og omsorg blir et påskudd for overgrep.

Hver eneste kvinne som ser urett mot barn – men tier, for å beskytte sitt eget selvbilde eller gruppetilhørighet – er medskyldig.

Da gjenstår bare spørsmålet:

Hvem er det egentlig som utøver vold mot barn? Fedre? Eller kvinnene – og deres organisasjoner – med sine barnefiendtlige narrativer?

Ett svar til “Kvinnebevegelsen avslører seg selv i forsøket på å stanse ny barnelov”

Legg igjen en kommentar