Denne kronikken ble først publisert i Subjekt 21.juli 2023.

Skrevet av Emilie Brandshaug.

Premisset for debatten er feil. Menn skal ikke trenge å forsvare sin eksistens, skriver Emilie Brandshaug.

Søndag 9. juli skrev psykologstudent Adam Njå et innlegg i NRK under tittelen «menn i dameland».

Njå skriver om gutter som faller utenfor i skolen og som kjenner seg utenfor alt. Han skriver om en nedvurdering av tradisjonelle maskuline verdier i utdanning, media og kulturen som helhet, og gutta dette rammer hardest. Han mener vi lever i et samfunn på kvinners premisser.

Linn Isabel Eielsen svarer i NRK at vi egentlig ikke trenger menn, og at det ikke er kvinners feil at menn ikke snakker om følelser.

Replikken vitner om hvordan mange ofte møter menn som Adam Njå, når de tar opp utfordringer knyttet til det å være mann i dagens samfunn. Lytter vi?

Lørdag skrev Dagsavisen-kommentator Synnøve Trampe et balansert innlegg som nyanserte debatten, men ellers har responsen vært symptomatisk for hvordan ethvert annet forsøk på å starte en debatt om mannsrollen på menns egne premisser blir møtt: med avvisning og latterliggjøring.

Snille kvinner og slemme menn

Psykolog Agneta Lossius og lege Rebekka Lossius uttaler i NRK at det virker som Njå ønsker menn som er aggressive og kåte.

At mannlig natur fremstilles som problematisk og uønsket, mens feminine egenskaper er høyt verdsatt som «det gode», ble meget tydelig da Agneta og Rebekka Lossius uttrykte seg slik:

«Njå har rett i at når det gjelder de ekstreme endene av skalaene, er det forskjeller mellom kjønnene. Der menn er mer aggressive og kvinner viser større evne til omsorg.»

Hvordan det er rimelig å sammenligne et negativt karaktertrekk, som tillegges menn, med et positivt karaktertrekk, som tillegges kvinner, og forsøke å presentere dette som en form for balanse, forblir et uløst mysterium.

Når Njå sier at menn er overrepresentert på de ekstreme endene av skalaen, mener han at de både er på toppen og bunnen. Flertallet av statsledere og milliardærer er menn, men det er også flertallet av alkoholiserte uteliggere.

Lossius-duoen virker veldig opptatt av at individers psykologi ikke forklares av hormoner alene. Det har aldri vært poenget, og det skjønner de aller aller fleste. Tendenser og statistikk er likevel en greie.

Gjelder utfordringene som Njå tar opp alle menn? Nei, selvfølgelig ikke. Like lite som alle kvinner har opplevd seksuell trakassering. Vi hadde likevel en bevegelse kalt #metoo som foregikk i årevis for å adressere problemet.

Kvinners problemer er strukturelle og skyldes menn, menns problemer er individuelle og skyldes menn

Stadig flere ytrer bekymring rundt mennene som faller utenfor, men løsningene går fortsatt ut på at gutta selv må ta seg sammen, lære seg å snakke om følelser, eller sjekke sine privilegier.

Vi ber ikke kvinner om å “snakke om problemene sine”, i stedet bruker vi milliarder i skattebetalernes penger og privat veldedighet på å sette ned utvalg, avdelinger, kampanjer og fond for å løse problemene de står ovenfor.

Når kvinner er underrepresentert i lederverv, og styrer, tvinger vi gjennom endringer med makt, og vedtar politikk som sikrer en 40 prosent kvinneandel.

Det er kanskje ikke så rart at politisk gjennomslag på mannssak uteblir når samtlige politiske partier (utenom FrP) har egne kvinnenettverk som gir innspill fra kvinneperspektiv på politiske spørsmål, mens ingen partier har tilsvarende mannsnettverk.

Når menn rammes lar vi det ikke bare skje, men forsøk på å få til politikk som retter opp uretten, blir motarbeidet av kvinnenettverk når de ligger ute på i høringer. Vi skal visst bare ha likestilling når det ikke går ut over kvinner.

Patriarkatet faller

«Vi trenger ikke menn til å plukke eplene våre. Vi har stiger» Skriver Linn. Uten noen videre refleksjon rundt hvem som har bygget stigene.

Hun sier at skolesystemet er laget av menn og bruker som argument at det ikke engang var en kvinnelig professor i Norge før i 1912, men det nevnes ikke at alle institusjoner rettet mot utdanning mot barn i dagens samfunn er like ubalansert som på 1800-tallet, men med kvinner i flertall. Dagens skole ligner mer en 68-ers drøm, enn en patriarkalsk struktur fra første verdenskrig.

Det kan heller ikke rettes fokus mot maktstrukturer uten å nevne at det er kvinner som sitter ved roret i kjønnsdebatten. Det er i snitt cirka 10 prosent menn blant de ansatte i landets seks sentre for kjønnsforskning.

Det samme gjelder innenfor familie og barn. Stort sett alle offentlige institusjoner som jobber mot familie og barn, har stor kvinnedominans.

Patriarkatet som forklaring for gutta som sliter, bidrar til å skape ytterligere avstand til gruppa man ønsker å adressere.

Nok en mann

Historisk har menn bygget infrastruktur og hjem. De har ofret helsen i kullgruven for å sette mat på bordet. De har dødd en tidlig død i skyttergraver for at kvinner og barn skulle slippe å lide samme skjebne. I dag holder de velferdstaten ved like, og sikrer opprettholdelsen av økonomi. Vi trenger mannens innovasjon og tankesett.

Yrkene som har forsvunnet med automatiseringen de siste 10-20 årene er for det meste tradisjonelle mannsjobber. Det vil si at nesten alle som er rammet av «No future»-syndromet knyttet til den post-industrielle revolusjonen, er menn. Det handler om utenforskapet, hjemløshet, kriminalitet, skolefrafall, og så videre. En håpløs fremtid og tap av verdighet som leder til selvmord, alkoholisme og overdoser. Såkalt «death of despair».

Warren Farrell snakker om noe han kaller «empatigapet». Han mener at vi gjennom flere tusen år har blitt sosialisert til å ha mindre empati med menn, som konsekvens av at menn har blitt forventet å risikere livet og ofre seg selv for å beskytte kvinner og barn. Derfor aksepterer vi i større grad menns lidelse og død.

Det mest tydelige eksempelet på en empatiløs uttalelse jeg har sett publisert denne runden var da Agneta og Rebekka Lossius uttalte følgende:

«Forestillingen om at menn systematisk diskrimineres i et feminisert Norge, kan bedre betegnes som et internettfenomen blant menn som opplever at de kommer til kort. Kanskje fordi disse mennene ikke får lov til å leve ut aggressive og seksuelle impulser på bekostning av kvinners fysiske og psykiske trygghet».

At dette i det hele tatt uttales i en riksdekkende avis, er mildt sagt oppsiktsvekkende. Dette er dehumaniserende overgrepsretorikk. Ta jødetesten. Se om uttalelsen tåler dagslys.

Å i tillegg mene at kvinner i større grad enn menn eier omsorgsevne, når dette er måten mennesker med utfordringer møtes på, fremstår enda mere absurd.

Signalet til menn er som følger: Uretten som rammer dere betyr ingenting.

Vi bygger ikke opp mennesker som blir sunne for seg selv og andre, med en basis i forakt

I Danmark er det et uttrykk som heter: «Først pisser du på dem. Så klager du over at de lukter piss»

Det som gjør mennesker funksjonelle er å vokse opp i omgivelser som verdsetter deres iboende kvaliteter og veileder dem til å få bruk for disse kvalitetene på best mulig måte.

Jeg tror ikke det hjelper menn, eller kvinner eller samfunnet forøvrig at ethvert forsøk på å føre en samtale om mannlig identitet skal sables ned som reaksjonært. Eller at den samtalen skal foregå på premissene til kvinner, som kanskje ikke er eksperter på hvordan det er å gå rundt i en mannskropp.

Spørsmålet om vi i det hele tatt trenger menn er absurd. Selvsagt trenger vi menn. Ikke bare fordi menn bygger veier, stiger og fordi vi trenger deres arbeidskraft, men fordi menn har styringsevne, klokskap og kjærlighet for familien, for å nevne noe. Vi trenger mannen og burde bry oss om hans levekår, simpelthen fordi han er et menneske. Derfor.