Denne kronikken ble først publisert i Subjekt 13.juli 2023.

Skrevet av Emilie Brandshaug.

Vi har skapt oss en offentlighet der nedrakking av menn ikke bare er stuerent, men underholdning. Menn, dere er irrelevante og uønskede. Ikke prøv dere, skriver Emilie Brandshaug.

Hva er det med kvinnen som føler seg berettiget til å få det hun peker på?

Norske kvinner skriver i avisen om håpløse menn i datingverdenen. Siste ute var Lily Bandehy, som skrev i Nettavisen om sine erfaringer på date med menn på over 60 år.

Tekstene, som ofte er humoristiske og harselerer med den norske mannen som ikke møter kvinners standard og krav, blottlegger samtidig mye om samtidens kvinne.

Dette er grunnen til at jeg ikke ler.

La oss snu opp ned på det og se for oss følgende: En mann går ut i avisen og forteller om håpløse dater med jenter uten sminke, og klager over at damer på 50 har pupper som henger.

Hvordan blir reaksjonene?

Kjønnsdebatt, sjekking og pølse på skjorta

Datingmarkedet er kaotisk, brutalt og utmattende. Ofte oppleves det hele som en sølepytt av smertefull avvisning og bortkastet tid.

De fleste av oss som har dyppet en tå uti vet at mang en frosk skal kysses før det dukker opp en prins, og at veien dit er fylt av fiaskoer og nederlag.

Kanskje blir noen av erfaringene til gode historier vi i ettertid kan dele med venner en fuktig kveld ute på byen, mens vi skjemmes og ler.

Det som derimot skjer når man utvider sirkelen av publikum fra venninnegjengen til hele Norge er følgende: Det må forsvares med samfunnets interesse.

I Lily Bandehys tekst fra søndag kommer det frem historier om overvektige menn med pølserester på skjorten, som hadde hvitt hår på brystet og ikke kunne navnet på enkle kaffetyper. Noen av mennene var rett og slett gamle, hørte dårlig og brukte krykker.

Tenke seg til at en mann med krykker kunne ha selvtillit nok til å melde seg på en date. Det sto da ettertrykkelig «reisevenn» i annonsen! Da kreves i det minste gangfunksjon.

Mennene fremstilles stakkarslige og håpløse, og forfatteren fremstår som plaget som må ha noe med disse å gjøre.

Budskapet er ikke til å misforstå. Signalet til ikke-drømmemenn som kunne tillate seg å håpe på å finne kjærligheten er som følger: Dere er irrelevante og uønskede. Ikke prøv dere.

Kvinnens verdi er iboende, mannens må bevises

Da den franske forfatteren Gustave Flaubert utga romanen «Madame Bovary» i 1857, satte han kvinners dagdrømming og store tanker om seg selv i samfunnsperspektiv. Madammens kroniske misfornøydhet, fornektelse og hovmod fører bare til tragedie for seg selv og de rundt henne.

Filosofen Jules de Gaultier laget et eget begrep han kalte «bovarisme» basert på karakteren.

Ser vi på mediebildet i dag kan det nesten virke som om norske kvinner, uansett alder og utseende, er misfornøyde med menn. Hvor kommer misnøyen fra? Hva er det kvinner mener at de fortjener, og hvorfor?

Kvinnene i historiene vi leser ønsker seg forhold, men ikke med tilgjengelige menn. Historiene er blottet for refleksjoner knyttet til ansvar for handling og valg. De handler sjeldent om hva kvinnene selv bringer til bordet, men fokuserer i stedet på hva de ønsker seg, men ikke får.

Istedenfor å gå i seg selv, ved å enten justere kursen eller målet, gjør kvinnene deres personlige nederlag til samfunnets problem. Det er en innstilling preget av berettigelse. «Because I’m worth it» låter i bakgrunnen.

Det er ikke norske menn som har et problem med overdreven selvtillit, slik Lily påstår. Det er kvinnene.

Humor med bismak

Kommentaren til Lily Bandehy er ment humoristisk. Teksten kunne sikkert vært uskyldig nok leser man den løsrevet fra mediebildet generelt og samtiden. Men teksten står langt fra alene, og det er en tendens som burde være kilde til bekymring.

Vi har skapt oss en offentlighet der nedrakking av menn ikke bare er stuerent, men dagligdags underholdning vi kan servere med kaffen til latter og applaus. Kvinner kollektivt tillater seg å snakke om og behandle menn som vrak. Det er grunnleggende skadelig.

Mens norske menn bidrar til å finansiere velferdsstaten over skatteseddelen, holde infrastruktur ved like og sørge for at kvinner og barn er så trygge som mulig i fredstid og i krig, virker kvinner å se på menn som forbruksvarer.

Når vi setter oss på kafé og ler av menns udugelighet, bør kaffen komme med en vond bismak. Og latteren bør møtes med motstand.

Til den norske kvinnen: Hvem tror du egentlig at du er?