En redigert versjon av denne teksten ble først publisert i Minvera 11.04.2024.

Skrevet av Emilie Brandshaug.

Ingress: Rettssaken mot Jan Helge Andersen for drapet på Lena Sløgedal Paulsen er snart i gang, men hvem skal tiltales for justismordet på Viggo Kristiansen? 

Saken 

Den 15. april starter rettssaken mot Jan Helge Andersen for drapet på Lena Sløgedal Paulsen. Drapet har stått uløst siden Viggo Kristiansen ble frifunnet for ugjerningene i Baneheia desember 2022, etter å ha sonet nesten 21 år i fengsel.   

Den nye rettssaken mot Jan Helge Andersen reiser spørsmål rundt justismordet på Viggo Kristiansen og rettsstatens integritet.  

Viggo Kristiansens sak er mer enn et enkeltstående tilfelle. Man kan spørre seg om saken snarere er et symptom på en mer grunnleggende svikt i norsk rettsvesen: Når myndighetspersoner kan bryte de lovene og etiske retningslinjer de er pålagt uten frykt for straff eller konsekvenser, får det ringvirkninger langt utover den enkelte sak.  

Uten reell rettssikkerhet er vi heller ikke en reell rettsstat.  

Neste justismord kan ramme deg eller noen du er glad i. Derfor handler denne saken mest av alt om hva slags samfunn vi ønsker å være. 

Justismord vil skje igjen og igjen inntil rettsstatens aktører selv havner på tiltalebenken når lover og regler er brutt. 

Tiden er overmoden for å sette et søkelys på de offentlige aktørene som bidrar til at uskyldige kvinner og menn visner bort i norske fengsler. 

Falsk forklaring 

Den logiske konsekvensen av at påtalemyndighetene mener Jan Helge Andersen har begått drapet på Lena Sløgedal Paulsen, er at han også ga falsk forklaring da han anklaget sin tidligere kamerat  Viggo Kristiansen for drapet. Men Jan Helge Andersen er ikke tiltalt for falsk forklaring med blant annet den begrunnelsen at forholdet er foreldet, selv om statsadvokaten i Oslo ønsket det.  

Dette til tross for at Jan Helge Andersen også holdt fast ved anklagen da han ble avhørt av politiet i 2021 og 2022, før frifinnelsen av Viggo Kristiansen. En forklaring som gjennom to tiår ble lagt til grunn av politiet, påtalemyndigheten, to rettsinstanser, gjenopptakelseskommisjonen og en samlet presse. En forklaring som bidro til en sammenhengende frihetsberøvelse av Viggo Kristiansen urettmessig i nesten 21 år – på strengeste vilkår.  

Ved å la være å tiltale Jan Helge Andersen for falsk forklaring setter påtalemyndighetene presedens og åpner for tvil rundt om også myndighetspersoner skal kunne avlegge falsk forklaring og ellers bryte de lovene og etiske retningslinjer de er pålagt uten frykt for straff eller konsekvenser. Fokus på Jan Helge Andersens falske forklaring ville helt klart ført til økt fokus på politiets rolle i den, og annen manipulasjon i saken. Det slipper de nå. 

De medskyldige 

Feilene begått i den kanskje mest høyprofilerte drapssaken på denne siden av tusenårsskiftet, er like åpenbare som de er rystende. Under følger oppskriften på justismordet, som neste gang kan ramme deg. 

Politiet: 

Objektivitetsplikten i straffeprosessloven pålegger påtalemyndighetens tjenestemenn og politiets etterforskning å opptre objektivt i hele sin virksomhet. Er en bestemt person mistenkt skal etterforskningen søke å klargjøre både det som taler imot ham og det som taler til hans fordel. 

Her er noen av feilene begått av politiet i saken: 

● Jan Helge Andersens uriktige vitneforklaring ble i avhør oppmuntret av en politimann, som satte Andersen på ideen om Viggo Kristiansen som hovedmannen og spurte om Andersen selv var et slags offer. Da forklaringen om hvilket offer Andersen forgrep seg på, ikke passet med DNA-analysene de hadde i saken, brukte politiet ukevis på å prøve å få Andersen til å endre forklaring.  

● Politimannen som avhørte Jan Helge Andersen forklarte seg usant i rettssaken da han sa at Andersen forklarte seg konsekvent og troverdig. Hans egne protokoller fra avhørene viser det motsatte. 

● Den tidligere kriminalsjefen i Agder fortalte hele Norge på en pressekonferanse at de hadde DNA-bevis som med 100 prosents sikkerhet knyttet Viggo Kristiansen til åstedet. Dette var ikke sant. 

● Politiet lot være å gjøre selvstendige undersøkelser rundt Kristiansens mobildata og om mobiltelefonen kunne ha vært ved åstedet, eller hjemme hos Kristiansen, da Kristiansen benyttet denne i tidsrommet for drapene. 

● Politiet la vekk Kripos-rapporten hvor det sto at det var sannsynlig med én gjerningsmann. Dette ble hverken fremlagt for retten eller for de sakkyndige som utredet Jan Helge Andersen. Ei heller fikk de sakkyndige opplysninger om et forhold av seksuelle overgrep i Jan Helge Andersens barndom, som politiet var kjent med. 

● Hver gang gjenopptakelseskommisjonen skulle behandle Viggo Kristiansens sak unnlot Agder- Politiet å opplyse om en voldtektsanmeldelse på Jan Helge Andersen de hadde fått inn i 2009. En opplysning som kunne ha ført til at kommisjonen ville ha falt på en annen konklusjon og Viggo Kristiansen hadde sluppet ut 10 år før. 

Rettsmedisinsk institutt: 

Rettsmedisinsk institutt (RMI) var et institutt ved det medisinske fakultetet ved universitetet i oslo. Oppgavene til RMI var blant annet å analysere DNA-prøver for politiet. 

● Rettsmedisinsk sakkyndig uttaler seg i retten om en DNA-analyse hun ikke har utført eller hadde kompetanse på – den gangen. Analysen og rapporten var skrevet av rettsmedisinere i en klinikk i Spania som ikke selv vitnet. 

● Det ble ikke hentet inn analysedataene, altså underlagsbeviset til DNA-undersøkelsene. 

● Det ble fremlagt svært usikre treff, hvor det ble benyttet en ekstra sterk forstørrelse som gjør risikoen stor for å se DNA fra andre kilder, støy og falske utslag, uten at sakkyndige forklarte denne risikoen for retten. Det som i den opprinnelige rapporten er omtalt som mulige DNA-funn, ble til sikre DNA-funn. 

● Det som ikke ble fremlagt for retten var analysen som ved hjelp av samme metode i en av prøvene viste utslag for mulige DNA fra fire ulike menn. Opplysningene ville gjort at det kom frem at man ikke kunne slå fast hvor mange gjerningsmenn det hadde vært ut fra analysene. 

Det samlede resultatet av feilene begått av rettsmedisinsk institutt er at retten ble forledet til å tro at det var sikre bevis for to gjerningsmenn, hvor DNA-funnene var forenlige med både Andersen og Kristiansen. 

Domstolene: 

Domstolen er øverste myndighet og skal være garantist for at fakta alltid skal legges til grunn i enhver sak som føres for retten. De skal vurdere bevis som både taler for tiltaltes gunst og ugunst og alltid la tvilen komme tiltalte til gode.  

Her er noen av feilene begått i både byretten og lagmannsretten. 

● Dommerne dømte på bakgrunn av Andersens uriktige forklaring. De la til grunn tekniske bevis uten å snakke med de som faktisk hadde utført analysen. 

● Det tekniske bevis (mobilbeviset) som skulle tale til Kristiansens fordel blir i stedet bortforklart av retten, med en forklaring som ikke henger på greip. (Viser til Frode Helmich Pedersens analyse av dommen fra byretten). Dommerne la til grunn en hypotetisk og teoretisk tvil om Kristiansens mobiltelefon kunne vært nær åstedet, selv om analyser fra Telenor og Teleplan aldri fikk til dette i praksis og konkluderte med at det var usannsynlig. 

● Retten så vekk fra flere vitneforklaringer som talte til Kristiansens fordel. 

● Rimelig tvil skal komme tiltalte til gode. Bevisbyrden ble snudd på hodet, og snarere enn at påtalemyndigheten måtte bevise Viggos Kristiansens skyld, var det nok at han ikke med 100 % sikkerhet kunne bevise sin uskyld. Faktorer som kunne ledet til tvil ble bortforklart eller ikke lagt frem.  

Gjenopptakelseskommisjonen: 

Kommisjonen har et lovpålagt ansvar for å utrede saken på tiltaltes vegne. Kommisjonen skal ikke ta stilling til skyldspørsmålet, men vurdere om nye opplysninger i saken åpner for en rimelig mulighet for en annen konklusjon i retten. Terskelen for å gjenåpne en sak skal være lav.  

● Kommisjonen valgte å avvise nye bevis. Blant annet sakkyndige uttalelser som sår tvil om DNA-beviset og Jan Helge Andersen sine vitneforklaringer. Begge deler kunne vært egnet til frifinnelse. 

● Viggo Kristiansen satt inne på Ila fengsel uten pc, internett eller saksdokumenter. Med 20 minutters telefontid i uken og ingen mulighet til å prosedere sin egen sak, fikk han likevel ikke oppnevnt forsvarer av kommisjonen. 

● Kommisjonsmedlemmene fikk ikke innsyn i sakspapirene som helhet. Kun en og samme person skrev innstillingen som ble førende for kommisjonens konklusjon hver gang saken var oppe for kommisjonen.  

● Kommisjonen har plikt til å gjøre selvstendige undersøkelser. Men i 2010 nektet de å oppnevne en ny DNA-sakkyndig som kunne se på premisset om to gjerningspersoner. Deretter avslo de rapporten som Kristiansens advokat Sigurd Klomsæt hadde bestilt fra nye sakkyndige, som partsinnlegg. 

● Flertallet fra kommisjonen i 2021 var tydelige på at det var arbeidet til de to DNA-sakkyndige som Klomsæt engasjerte som ligger til grunn for gjenopptakelsen. Disse forelå altså allerede i 2010. 

● Kommisjonen unnlater å ta ansvar og sette tydelige rammer når påtalemyndigheten bryter retningslinjene om å ha en tilbaketrukket rolle under prosessen av gjenopptagelse. Dette resulterer i at det blir full saksprosess og kommisjonen opererer som en egen domstol stikk i strid med sitt mandat.  

For ikke å snakke om pressen som i 21 år sviktet sitt kanskje viktigste mandat: Å beskytte borgere mot maktovergrep fra staten. Helt fra politiet gikk ut med identiteten på de siktede bidro pressen aktivt til at feil mann ble sittende inne. Hvordan skulle domstolene la være å dømme en mann som hele landet hadde forhåndsprosedert som skyldig? 

Politiet, domstolen, rettsmedisinsk institutt, gjenopptakelseskommisjonen og pressen jobbet systematisk imot frifinnelse. I stedet for å fungere som garantister for rettferdighet og rettssikkerhet, har disse institusjonene sammen begått institusjonalisert vold mot en sivil innbygger. 

Men det verste er: Viggo Kristiansens sak er langt fra et enestående tilfelle. Man kan spørre seg om saken snarere er et symptom på en mer grunnleggende svikt i norsk rettsvesen. 

Ledende aktører roper varsko 

Det er den enkelte dommer som har hovedansvaret for at feil ikke begås i norske rettssaler. Dommerne har det siste ansvaret for at dommen blir rett i henhold til Norges lover og internasjonale konvensjoner og lover som Norge har forpliktet seg til å følge. 

Men dessverre er det ikke noen automatikk i at dommere følger de etiske retningslinjer de er pålagt, gjerne konkretisert i ordlyden i den høytidelige dommerforsikringen de er pålagt å signere som lyder som følger: 

«Jeg forsikrer at jeg samvittighetsfullt vil oppfylle mine plikter som dommer – at jeg vil handle og dømme således som jeg etter loven og for min samvittighet kan forsvare, og verken av hat eller vennskap, verken for gunst eller gave eller av annen årsak vike fra rett og rettferdighet.» 

Det er ikke noe å utsette på ordlyden. Det er i praksis det skorter. 

I november varslet en av landets mest erfarne advokater, Morten Kjensli, om forutinntatthet hos dommerstanden. Deretter gikk advokat Arvid Sjødin, Viggo Kristiansens forsvarer gjennom ti år, ut med at han overhode ikke har troen på rettssikkerhet i Norge. 

Og hvordan står det til i sivile saker der beviskravene er langt lavere? Der åpnes det naturlig nok opp for enda flere uriktige rettskjennelser. Dette gjelder for eksempel barnefordelingssaker, der tusenvis av barns fremtid blir avgjort i norske rettssaler årlig. Hva skjer med dem når avgjørelsen blir feil?  

Hvordan kan folket holde domstolene ansvarlig når dommerne svikter? 

Historiske paralleller og etiske dilemmaer 

Nürnbergprosessen er mest kjent for å dømme ledende nazister som gjorde seg skyldig i krigsforbrytelser, men Nürnbergprosessen handler allikevel ikke primært om holocaust, jøder eller nazister. Det overordnede er at utforming av Nürnbergprinsippene etablerte at enkeltpersoner skal holdes rettslig og personlig ansvarlige for sine forbrytelser.  

Det at forbryteren har handlet på ordre skal ikke frita dem for ansvar om forbryteren hadde mulighet til å gjøre et moralsk valg. Og det er her vi er ved kjernen av problemene med justismord i Norge. Nemlig at mennesker som forvalter offentlighetens makt, kan påføre andre mennesker urett, uten at det får følger. – stikk i strid med bestemmelsene i Nürnberg. 

For de som er i tvil: justismord er en forbrytelse. 

Politimester Kjerstin Askholt fra Agder politidistrikt kommer med en uttalelse i Svarttrost-podkasten -Jahr gransker Baneheia. Der sier hun at over 100 tjenestepersoner var involvert i politiarbeidet som førte til Kristiansens tiltale. Her viser hun en effektiv strategi for hvordan pulverisere individuelt ansvar. Antall involverte minimerer ikke alvoret i handlingene, snarere tvert imot gjør det forbrytelsen mer alvorlig. Det vitner om at det finnes en hel statsmakt bak overgrepene mot Viggo Kristiansen. Det mest alvorlige overgrepet en statsmakt har mandat til å begå ovenfor en borger i dette landet: 21 år i fengsel – med forvaring. 

Straffeloven Kapittel 19 omfatter vern av offentlig myndighet og tilliten til den. Loven sier at handlinger som grovt bryter tjenesteplikten kan straffes med bot eller fengsel. Uaktsom eller forsettlig misbruk av offentlig myndighet som fører til alvorlig ulempe, skade eller urettmessig frihetsberøvelse kan straffes med inntil 6 år i fengsel. 

Vil vi se noen av disse 100 tjenestepersonene fengslet for frihetsberøvelse? 

Norske uskyldige må i fengsel, mens lovens håndhevere kan bryte loven uten konsekvenser 

Som polititjenesteperson har man fått i oppgave å utøve makt utover det normale. Dette er en tillit som må forvaltes med stor aktsomhet og alvor. 

Har adferden til den tidligere kriminalsjefen i Agder gjennom mange år, vært kompatibel med denne tilliten? Eller kan det også tenkes at han har brutt regler eller begått tjenesteforsømmelse på en måte som tilsier konsekvenser? Saken burde i hvert fall ettergås nøyere enn det som har vært tilfelle. Både fordi det han har gjort, som er beskrevet tidligere i teksten, fremstår ekstremt alvorlig i seg selv, og fordi det helt klart foreligger allmennpreventive hensyn. 

Hvis forbrytelser begått av offentlige tjenestepersoner behandles og dømmes (eller i dette tilfellet ikke dømmes) helt ulikt fra resten av befolkningen, sendes det et signal om at det finnes to ulike regelsett for de som regjerer og de som blir regjert. Det er et stort demokratisk problem. Hvorfor er det mindre alvorlig med overgrep begått av mennesker i uniform? Gitt tilliten de er gitt, burde det være motsatt.  

Som argument for at Andersen ikke kunne være gjerningsmann alene, men måtte ha blitt påvirket til å utføre ugjerningene, skrev politiet til påtalemyndigheten i forbindelse med siste gjenopptakelsesbegjæringen at de ikke var kjent med at Andersen hadde noen andre overgrepsanklager mot seg. Dette skrev politiet til tross for at etaten i 2009 behandlet saken hvor han ble anmeldt for voldtekt og hvor den fornærmede kvinnen fikk voldsoffererstatning. 

Etter at dette ble avslørt av politiet i Oslo, ble den tidligere kriminalsjefen i Agder etterforsket av spesialenheten. Der ble han frifunnet med følgende forklaring: 

«Det er ikke grunnlag for å hevde at han bevisst har forsøkt å holde 2009-saken skjult, blant annet fordi så mange visste om den, og at ´han i den situasjonen skulle ta sjansen på å skrive noe slikt som så lett kunne avsløres gir støtte til at han faktisk ikke husker´». 

Det er altså slik å forstå at hvis den tidligere kriminalsjefen skulle ha løyet med overlegg, ville han ha begått en forbrytelse så drøy at vi lar tvilen komme han til gode. 

I juridisk språkbruk er presumsjon en antagelse av noe som er sannsynlig under gitte omstendigheter så lenge det ikke kan føres bevis for det motsatte. 

Spesialenheten hevder at mange visste om voldtektsanmeldelsen mot Jan Helge Andersen. Er det sannsynlig at anmeldelsen ikke ble nevnt for den tidligere kriminalsjefen i Agder? Han var ansvarlig for politiets kommunikasjon med gjennoppptskelseskommisjonen i Baneheia-saken, da saken kom opp i 2009. I tillegg til at han da var samboer med hun som behandlet denne anmeldelsen. Er det sannsynlig å legge til grunn at han ikke visste?  

Den samme typen tvil kom i alle fall aldri Viggo Kristiansen til gode. 

Signalet virker å være dette: Er du offentlig ansatt og har begått en tjenesteforsømmelse, er det stor sannsynlighet for å slippe konsekvenser, hvis feilen begått er alvorlig. Dess høyere du er i hierarkiet, dess mer tillit får du av systemet. 

Historien gjentar seg 

Politimester Kjerstin Askholt fra Agder politidistrikt uttalte til podkasten «Jahr gransker Baneheia» at de synes situasjonen er alvorlig og ønsker å lære av den, men har vi grunn til å gi myndighetene den tilliten? 

Påtalemyndighetene jobbet i sin tid imot Per Lilands gjenopptagelse. De jobbet imot Fritz Moen sin. Det samme skjedde med Viggo Kristiansen. 

Etter justismordet på Per Liland ble det opprettet en granskningskommisjon. De kom med en rapport som førte til at det ble endringer i straffeprosessloven og innføringen av gjenopptakelseskommisjonen. Et sitat som ble brukt i lovforarbeidet til gjenopptakelseskommisjonen var som følger: 

«Flere av de instansene som er tilhengere av at det opprettes en egen klagerett, har imidlertid lagt avgjørende vekt på hensynet til at publikum har tillit til våre domstoler.» 

Det skulle ikke lenger skulle være opp til frivillige å sørge for rettferdighet for uriktige dømte. Når vi ser hvordan frivillige nok en gang var avgjørende mens påtalemyndighetene iherdig kjempet mot gjenåpningsbegjæringene, kan vi med trygghet si det ikke fungerte.   

Viggo Kristiansen hadde for alltid vært «morderen» hvis ikke noen hadde valgt å tale hans sak. 

Hvor mange andre finnes det der ute som aldri får saken sin belyst? Tenker man lenge nok er det til å bli mørkredd av. 

Hvordan skal vi kunne stole på at aktørene denne gangen har lært, når de ikke så ut til å lære av justismordet på Per Liland og andre etterpå, som Fritz Moen?  

Når granskningsrapporten om Baneheia fremlegges i slutten av dette året er det vårt felles ansvar at den ikke støver ned i skuff. 

Avslutning 

Justismord er ikke bare grusomt for de som blir personlig rammet. Justismord er mord på dine og mine rettigheter.  

Viggo Kristiansens sak avdekker svikt som ikke bare gjelder et enkelt politidistrikt, ikke en enkelt dommer, men et helt rettsvesen. 

Justismord vil skje igjen og igjen før reell endring skjer i rettssalene. Det avhenger av at rettsstatens aktører selv havner på tiltalebenken og dømmes, dersom lovbrudd er begått. 

En mann har mistet halve sitt liv. Hvem skal tiltales for dét?