Denne kronikken ble først publisert i Subjekt 6.oktober 2023.
Skrevet av Emilie Brandshaug.
Nordmenn har for mye tillit til myndighetene. Det er på tide at folket begynner å holde maktpersoner ansvarlige for deres overtramp, skriver Emilie Brandshaug.
Vi har problemer med tillit i dette landet. Vi har tilsynelatende for mye av den.
Det er ikke bare makten som svikter det norske folk. Ved å gi makten tillit den gjentatte ganger viser seg å ikke være fortjent, svikter det norske folket seg selv. Vil bærebjelken i vårt samfunn, tilliten, bli vårt samfunns undergang?
De siste ukene har i hvert fall den norske tilliten fått en alvorlig brist.
Årets rettssikkerhetspris gikk til ildsjelene som sørget for gjenopptakelse av drapsdommen mot Viggo Kristiansen, og aktualiserte et av de groveste justismordene i nyere tid.
Staten ble dømt i ni nye barnevernssaker i Den europeiske menneskerettighetsdomstol.
Vår forrige statsminister viser seg å ha vært inhabil i et enormt antall viktige saker, på grunn av ektemannens ureglementerte aksjekjøp, noe som har ført til spørsmål om mulig innsidehandel.
Disse tre sakene har til felles at de utfordrer idéen om det norske tillitsamfunnet. Min påstand er at vi nordmenn har satt oss i denne situasjonen selv. Nå er spørsmålet hva vi må gjøre.
Statsministerens manglende ansvar
Jurist og førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo, Jon Christian Fløysvik Nordrum, mener Statsministerens kontor under Erna Solberg brøt Arkivloven og Offentlighetsloven ved å holde informasjon om aksjekjøpene skjult.
Det er dokumentert at Erna Solberg forklarteseg uriktig om ektemannens aksjehandel uken før valget. Nye avsløringer i saken gjør at det for meg begynner å lukte av korrupsjon: Først kjøpte Sindre Finnes aksjer for 500.000 kroner i rederiet Wallenius Wilhelmsen.
Så lager statsminister Erna Solberg en skrytevideo for rederiet, før Høyre så mottar 300.000 kroner fra Wallenius Wilhelmsens største eier.
Tillitsbruddene som er begått av Solberg og Høyre overfor folket, er så store at det er vanskelig å ta inn over seg.
Særlig når partiet Høyres avledningsmanøver fører til at alt fokuset havner på tillitsbruddet begått av Sindre Finnes overfor sin kone, med god hjelp fra rikskringkastingen og Fredrik Solvang. Først svikter Erna Solberg som statsminister. Så velger hun å kaste sin ektemann til ulvene.
Erna Solberg krever en uforholdsmessig tillit fra folket, mens hun tviholder på sin posisjon som statsministerkandidat og leder for Høyre. Det er uholdbart.
Der statsråder i samme situasjon tidligere tok ansvar ved å gå, ser vi nå en ny trend: «Ta ansvar ved å bli sittende.»
Hvis folket velger å se gjennom fingrene på grove tillitsbrudd ved å fornye tilliten til Erna Solberg, får vi som fortjent. Når du og jeg velger politikere som lar seg korrumpere av sin makt, er vi ikke ofre, vi er medskyldige.
Men det er ikke bare politikerne våre som begår grove tillitsbrudd uten konsekvenser. Det gjør også statsansatte med betydelig mindre makt.
Menneskerettighetene settes til side
Nylig ble Norge felt i ni nye saker i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD), for brudd på retten til familieliv. Til sammen er vi nå dømt for brudd i 23 saker.
Kort fortalt har Norge for lav terskel for omsorgsovertakelse for barn, og gjør for lite i ettertid for gjenforening med foreldrene. Ifølge EMD skal målsettingen ved omsorgsovertakelse være gjenforening. Det er vanskelig når barna kun får samvær med sine biologiske foreldre noen få ganger i året.
Nå mener Barneombudet at det skal være en grense for hvor lenge og hvor mange ganger foreldre som har mistet omsorgen for barna, kan kreve å få omsorgen tilbake. I så fall må alle saker om omsorgsovertakelse være korrekte og faglig godt forankret. Da må beviskravene være så strenge og absolutte at ingenting kan overlates til personlige meninger og synsing fra offentlige ansatte. Ingenting i det siste har vist oss at Barnevernet og domstolene fortjener den tilliten.
Det som derimot er blitt vist frem, er svikene voksne i Norge utsetter barn for når vi er mer opptatt av å være autoritetstro enn å ta innover oss overgrepene offentlige ansatte påfører barna.
Hvorfor klarer ikke Norge å respektere norske familiers rett til familieliv, når EMD har bevist at den norske statsmakten påfører stor urett på uskyldige mennesker gang på gang? Det er på tide å innføre et straffansvar for slike overgrep fra offentlige myndighetspersoner.
Ellers kan vi forvente at inngripende avgjørelser fortsetter å bli tatt bli sviktende grunnlag. Slik vi så i Barneheia-saken for 23 år siden.
Et varslet justismord
Viggo Kristiansen er nå frifunnet, etter å ha sonet nesten 21 år i fengsel for overgrep og drap i Baneheia som han ikke begikk.
Feilene begått i sakene er like åpenbare som rystende. Politiet presset frem uriktige vitneforklaringer, og løy i rettssalen, skriver vinneren av Rettssikkerhetsprisen, Bjørn Olav Jahr, i sine bøker om saken, «Drapene i Baneheia» (2017) og «Prosessen mot Viggo Kristiansen» (2021).
Domstolene og påtalemyndigheten lot seg overbevise av narrativet, og satt til side sentrale bevis. Pressen sviktet så grovt at de i praksis ble myndighetens villige medløpere til justismord. Enda verre var prosessen i ettertid, der både pressen og Gjenopptakelseskommisjonen aktivt motarbeidet at saken skulle tas opp på nytt, og tviholdt på at en uskyldig mann skulle forbli feilaktig dømt til forvaring resten av sitt liv.
Blant landene «vi liker å sammenlignes med», er vi det eneste som ikke har lydopptak av rettssaker. Etter internasjonalt press så Norge i 2005 seg nødt til krav om lydopptak i alle saker som ble behandlet av domstolene. Ansvaret for gjennomføring og implementering av den nye loven for å sikre norske borgere fra overgrep fra domstolen, ble gitt til domstolen selv. 18 år senere er det ennå ikke gjennomført.
Manglende etterprøvingsmuligheter for myndighetenes beslutninger gagner kun de som ikke vil sees i kortene. Vi trenger sterkere virkemidler og en kultur for å ettergå rettsvesenet og stille offentlige tjenestepersoner til ansvar på samme måte som vanlige borgere blir for å bryte loven.
Likhet for loven?
Mens maktpersoner ofte slipper unna tillitsbrudd uten store konsekvenser, bruker myndighetene store ressurser på å søke opp og straffe sivile for småting.
Av og til også påståtte lovbrudd som ikke har funnet sted. Bare spør de uføre ofrene i Nav-skandalen, som måtte i fengsel fordi Nav tolket reglene feil. Tenk deg om offentlig ansatte maktpersoner ble håndtert like strengt.
Vi har faktisk allerede lover som skal sørge for å ivareta befolkningens tillit til offentlige myndigheter. For eksempel har straffeloven§ 171, §172 og § 173 til hensikt å straffe brudd på tjenesteplikt, med en strafferamme på inntil 6 år. Men blir loven brukt til straffeforfølgelse?
Jeg tok kontakt med med Domstoladministrasjonen for å høre. De fortalte at det ikke var mulig å oppdrive noen domfellelser på dette området. Hvorfor har vi da disse lovene? En lov uten håndhevelse er en skinnlov. En lov for å gi falsk trygghet.
Representerer du den lovgivende, den utøvende eller den dømmende makt, tyder mye på at du kan bryte lover og regler uten fare for konsekvenser. Enten må vi akseptere at det finnes ett sett med regler for sivile og ett for myndighetspersoner, eller så må lovene som allerede finnes, tas i bruk.
Det vil i så fall innebære at flere offentlige ansatte som bryter reglene og begår overgrep mot befolkningen, blir fengslet.
Vi får de lederne vi fortjener
Det er et generelt misforhold mellom den tillit befolkningen viser myndighetene og hva offentlige ansatte og folkevalgte etterlever.
Erna Solberg kan stå som et eksempel på de lederne vi har. Da hun på NRK Debatten fikk spørsmål om sin psykiske helse, tenkte jeg: Hva med de som fikk frarøvet sine barn på mangelfullt grunnlag og aldri fikk dem tilbake? Hva med de feilaktig domfelte – bryr vi oss om deres tårer?
«Tilliten til myndigheter og troen på at ingenting kan gå galt i verdens beste land, er så sterk at når vi blir konfrontert med eksempler på at ting faktisk kan gå galt, blir de gjort til anormaliteter,» skriver Nina Witoszek og Eva Joly sin bok «Det blåøyde riket» (2023).
Joly er overbevist om at den siste tidens saker om aksjekjøp og inhabilitet, bare er toppen av et isfjell. Hvorfor er det så vanskelig for nordmenn å sette foten ned når tillit har blitt brutt? Er vi redde for å få egne illusjoner ødelagt?
Jeg tror disse tillitsbruddene bidrar med et uønsket innsyn i nordmenns folkesjel. Nordmenn er ikke nødvendigvis så tillitsfulle fordi vi er så snille, men fordi vi er selvgode. Den norske naiviteten kan like gjerne være et skalkeskjul for feighet.
Mennesker er fæle. Vi lyver og svindler, dreper og stjeler. Intet samfunn vil være fritt for dette. Ei heller vårt. Det som bør karakterisere et godt samfunn, er ikke fravær av menneskelig natur, men en dynamikk som forsterker det gode i oss, og gjør det ufordelaktig å handle på det onde.
Vi avkreves en helt uforholdsmessig stor tillit til våre myndigheter, og godtar premisset. «Makt bør ledsages av kronisk mistillit,» sa Jens Bjørneboe. Han hadde helt rett. Historien har vist hva konsekvensene blir når den sosiale kontrakten rakner. Uten å holde offentlige ansatte personlig ansvarlige for de ugjerninger de påfører befolkningen, svekkes tilliten som samfunnet er avhengig av. I ytterste konsekvens styrer vi mot kaos, vold og krig.
Det kan være behagelig å beholde bindene foran øynene, men vi er nødt til å ta dem av. Det er demokratiet avhengig av. Problemet er ikke lederne. Problemet er at folket ikke benytter seg av tilgjengelige metoder for å oppdage, forhindre og straffe tillitsbrudd begått av myndighetspersoner.
Det er på tide at folket og pressen begynner å stille krav. Vi trenger å ta frem dugnadsånden og bygge flere fengsler i dette landet.
Debattanten 
Ett svar til “Makt bør ledsages av kronisk mistillit. Slik er det ikke lenger i Norge”
Hei Emilie, Takk for at du sender meg innlegg/kronikker som du har publisert. Du er en viktig og modig stemme, og det er forfriskende og tankevekkende å lese deg. Hvordan går det, hvordan har du det for tiden? Klem fra Anders
Sendt fra min iPhone
LikerLiker